Transpersoners møte med det norske helsevesenet

Transpersoner opplevelse med det norske helsevesenet, er at de blir møtt som om de var pasienter med psykiske lidelser, som skal utredes for lidelser. Alle transpersoner i sin prosess, er nødt til å gå til DPS (distrikt psykologisk senter) utredning. Dette før de blir henvist videre til riksen. DPS sin oppgave er å blant annet utelukke «andre underliggende lidelser» og det som kalles “ko-morbiditet”, som om det å være trans er noe feil/morbid. En slik prosess gang kan oppfattes som om det norske helsevesenet har et vrengt syn transpersoner. Et syn og perspektiv som ikke stemmer overens med realitet og som ikke møter transpersoner på en verdig måte.

Å være trans er ingen psykisk lidelse. Transpersoner kan ha kjønnsdysfori, noe som kan/er belastende for psyken. Kjønnsdysfori er en sterk følelse av ubehag knyttet til kjønnstrekk ved egen kropp i forbindelse med kjønnsinkongruens, som er den vedvarende følelsen av manglende samsvar mellom en persons tildelte kjønn ved fødsel og deres opplevde kjønn.

Det er viktig at det norske helsesystemet har kunnskaper til å møte disse menneskene i praksis. Og være et støtteapparat til transpersoner og deres dysfori.

I prosessen er det mange som får avvisning til behandling, eller må vente lenge før de får tilbud om behandling. Lange lister, mange avvisninger og lite tilstrekkelig helsetilbud, kan føre til at man blir låst i seg selv. Dette er en belastning for mange transpersoner. En Nederlandsk undersøkelse viser at 70% av transpersoner har vurdert å ta sitt eget liv. Dette er skumle tall som er bekymringsverdig og som vi er nødt til å kaste et lys over.

Min personlige prosess

Mitt møte har ei vært lett. I min utredningsprosess har jeg fått høre at jeg kanskje er trans fordi min far er død, at jeg har for høy BMI og er nødt til å gå ned i vekt. På grunn av feil fokus, er det ingen som stiller spørsmålet om dysfori, og om man har utfordring rundt det. Det virker som om helsesystemet er mer opptatt hvor aktiv man er seksuelt, hvem man tenker på under seksuell handling og hvorfor. Det blir dermed opp til pasienten om å ta opp, deres utfordring med kjønnsdysfori, og fortelle hvor mye det påvirker våre liv.

På en annen siden er det skummelt å fortelle at man har hatt suicidale tanker, og at en har mye dysfori eller sosial angst. Fordi det kan føre med seg at man blir utredet «for syk». Noe som kan resultere en utsettelse av behandling, eller verst fall få avslag.

Engasjementet bak prosjektet «verdig helsetilbud»

Det startet med at jeg skjønte at det ikke kommer til å skje en reell desentralisering av behandlingstilbudet for transpersoner i Norge. Det selv om det var hele formålet med de nye nasjonale retningslinjene som ble publisert sommer 2020.

Det har vært lang periode, hvor en rekke personer har prøvd å skrive kronikker om deres opplevelser til media uten å lykkes med det. Jeg følte et ansvar for å ta initiativ til å gjøre noe som ikke hadde blitt gjort før. Og vise samfunnet hva transpersoner går gjennom, i deres prosess. Det var viktig å samle opplevelser fra transpersoner i Norge som har vært i, og er i behandlingssystemet hos blant annet Rikshospitalet. Dele disse opplevelsene på sosiale media, gjennom videoer og tekst. Jeg samarbeidet med Foreningen FRI, Skeiv Ungdom, Skeiv Verden, Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens, Salam og Foreningen for Transpersoner i Norge om å lage en dele-kampanje. Hver video hadde en opplevelse. Disse menneskene hadde jeg snakket med, minst en time i forkant for å mentalt forberede dem til å dele det. Istedenfor å møte dem med en rekke spørsmål, var det viktig å møte dem med forståelse. Jo synligere en transperson er, desto mer er de også utsatt for diskriminering og hets. Det var viktig å understreke at de ikke var alene i denne kampanjen eller opplevelsen.

Nok er nok, praksisen må endres.

Det er merkelig at CIS-personer skal bestemme over transpersoner liv. Det uten å ville snakke med transpersoner som lever i de konsekvensene av det som blir bestemt.  Vi er lei av å ikke bli hørt og ikke bli møtt. Vi er alltid en diskusjon eller debatt. Jeg ønsker heller en dialog hvor jeg kan delta, istedenfor å bli snakket om. Formålet med kampanjen var å synliggjøre at dagens behandlingstilbud er rett og slett ikke bra nok eller bredt nok for Norges trans begavede befolkning. Vi trenger et verdig offentlig behandlingstilbud der vi bor. Nok er nok. vi er nødt til å ha et verdig helsetilbud Nå!