Jeg føler meg i mellom: I mellom det å være funksjonsfrisk, og det å ha en nedsatt funksjonsevne.

Teksten ble først publisert på Instagram av @si_det_med_kunst

Jeg valgte å studere bachelor i religionsvitenskap, samt inkludering/mangfold og pedagogikk. Så lenge jeg kan huske har jeg vært dratt mot andre kulturer.

"Kanskje er det annerledesheten", det å være i mellom to verdener som har gjort at jeg har vært nysgjerrig. Jeg føler meg også i mellom. I mellom det å være funksjonsfrisk, og det å ha en nedsatt funksjonsevne.

Jeg har cerebral parese. En lett grad, og en diagnose jeg først fikk i voksen alder. De fleste vet nok at det finnes mange forskjellige typer, og det kognitive er det i de fleste tilfeller ikke noe galt med. Jeg skjønner at misforståelser oppstår. Spesielt i de tilfellene der språk/ balanse er påvirket. I mitt tilfelle er det få som kan se det på meg. Likevel kvier jeg meg for å si ordet CP når jeg skal forklare hvorfor ting tar litt lengre tid som at jeg f.eks ikke knytter skolissene like kjapt som deg.

De to bokstavene er så mektig, og sier ikke det spøtt om hvem jeg er som person.

Derfor begynte jeg med bildene. Jeg ønsker å bidra til kunnskap, for hvordan kan hun/ han ikke ha fordommer, når de ikke vet?

Kunnskap er makt, men det er også et privilegium.

Vi lever i et land der vi har en enorm tilgang til kunnskap gjennom bøker, aviser, og skolegang, men det er ikke nok. For en usikker tenåring er det lett å henge seg på prat med resten av gjengen som omhandler mennesker som er "litt annerledes".

Derfor er holdninger like viktig som kunnskap. Det hjelper ikke med informasjonsflyt, hvis vi ikke bruker den på riktig måte.

"Det du tror om meg. Slik du er mot meg. Hvordan du ser på meg. Slik blir jeg (Jennes) er et sitat jeg synes sier det veldig godt;

for vi har ikke likeverdighet, vi gjør likeverdighet. Og vi gjør det best gjennom hvordan vi prater, om, og til hverandre. Også finnes det aldri noe galt i å spørre, for som jeg har skrevet før; konsekvensene av å ikke gjøre det kan bli mye verre.

Om selvverdi.
Maja ser seg selv i speilet. Speilbildet forandrer seg fra dag til dag.
Noenganger ser hun det mennesket som hun håper andre ser at hun er, mens noenganger forandrer det seg til en krum rygg, og det eneste skuet hun får er sine egne skotupper.
Hun vet at annerledes følelsen hun alltid har hatt er en av grunnene til dette.
Hun husker blikkene, hviskingen. Store gutter som stengte veien for henne. Snakket om at hun var skada i hodet.
Maja har tenkt mye på at å bli venn med henne er med forbehold. For når folk finner ut at hun har en funksjonsnedsettelse så kan de jo tro det er noe opp i hodet til Maja som ikke helt fungerer. Derfor er det vanskelig å håpe, for et knust håp er vanskeligere å rette opp enn å ikke ha håp.
Men, hun kan ikke tenke slik innser Maja. Selv om det er lettere sagt enn gjort, for selvverdi hører sammen med håp, og det å tro på at man selv er verdt å kjempe for, og har ressurser. Dette ønsker Maja å videreformidle til andre Maja'er i hverdagen, og på jobb.
I dette ønsket ligger håpet, selvrespekten, og selvverdien. Kanskje hun ser dette i speilet i morgen.