Karikaturtegninger til provokasjon og besvær

Karikaturstriden har på ny blusset opp
Rouhanis advarsel mot at fornærmelser av profeten kan føre til vold har bidratt til at den omfattende diskusjon om tegningene som skal representere profeten Muhammad igjen er hovedtemaet i store deler av Europa.

Jeg er muslim og kjærligheten jeg har til profeten kan ikke måles. Alt godt jeg gjør i livet mitt er på en eller annen måte knyttet til det han lærte oss. Akkurat som kjærligheten en har for ens foreldrene gjør at man misliker når folk snakker dårlig om dem eller er respektløse mot dem, er det også slik med min kjærlighet til profeten og mitt forhold til han.

Selvfølgelig viser tegneseriene mangel på respekt og formålet med dem er klart å provosere muslimer. Men jeg sier hva så? La dem ha friheten til å gjøre det.

Da profeten levde opplevde profeten respektløshet på verre måter enn at folk tegnet en dum tegning. Min eneste bekymring er hvilket frø vi planter hos barn og hvilket bilde av Islam de vil få hvis karikaturene skal brukes i skolene til utdanning. Ja, jeg vet ikke engang om utdanning er det riktige ordet, for slik jeg ser det er det mer et stempel og en stigmatisering som blir spredt med disse karikaturene.

Profeten pleide å svare med vennlighet på enhver form for hat. Akkurat som vi også burde gjøre. Vold har aldri vært forbundet med islam og vil heller aldri være det.

Den eneste situasjonen hvor vold er tillatte ifølge Islam er om den utføres i selvforsvar. En eventuell voldshandling som reaksjon mot en karikaturtegning er åpenbart ikke en slik situasjon. Islam ga rom for ytringsfrihet, lærte oss å løse saker med dialog og ikke med vold. Hvis dere har glemt det mine muslimske brødre og søstre, så la meg minne dere på det igjen.

La folk tegne hva de vil, la dem si hva de vil. Det skader ikke profeten eller vårt bilde av ham.

Vi har et større oppdrag enn å la oss distrahere av hver hund som bjeffer. Vi har ikke tid eller energi til å kaste bort på saker som ikke tjener et høyere formål.

Berømte skikkelser har etterlatt seg templer, slott, og monumenter, men profeten etterlot seg mennesker. Arven hans lever fremdeles, tusenvis av år etter hans død. Når vi handler i strid med det profeten lærte oss kan vi muslimer ødelegge bildet av islam mer enn en forbanna tegneserie noensinne kan gjøre.

Akkurat som vi vil at folk skal studere religionen vår før de stigmatiserer, generaliserer og tolker oss som fanatikere eller gammeldags dårer, bør vi kanskje studere hva formålet med islam er. For mange av oss har glemt det, og har gjort noe vakkert og fredelig om til noe barbarisk og tøft.

Det er ærlig talt pinlig hvordan noen av oss reagerer i Islams navn. Folks møte med Islam er oss og våre handlinger bør vise dem hva Islam er.

Muslimer var på profetens tid kjent på grunn av sin gode oppførsel. I dag er jeg ikke sikker på at det er det folk forbinder oss med. Når det er sagt, om menneskene på den annen, de som tegnet karikaturene kunne bruke litt tid på å studere hvem profeten var så er jeg sikker på at en bombe aldri kunne vært knyttes til religionen vår.

Helt fra videregående lærer vi hvor viktig det er å være kildekritisk og undersøke et emne før vi trekker konklusjoner, da våre argumentene ellers vil være et postulat. Og postulater er ikke noe annet enn tull. Hvis folk faktisk studerte historien ville den fortelle om en god leder for menneskeheten.

Det er ikke uten grunn at profeten har blitt omtalt av mange som det beste av menneskeheten.

Vi befinner oss nå igjen midt i debatten om karikaturtegningen, et tema som allerede har fått mye oppmerksomhet, og nå får det igjen. Det får meg noen ganger til å tenke på at det finnes andre ting, som situasjonen på Lesbos, i Uighur, Jemen og Nigeria jeg kunne ønske kunne få den samme oppmerksomheten. Og med disse ord sier jeg fred og kjærlighet.