Kvinnedagen er ikke en dag for ekskludering

Vi kan alle være enige om at likestillingen i Norge har kommet langt. Dessverre, er vi ennå ikke i mål.

Kvinnedagen handler om likestilling, men når vi begynner å ekskludere minoritetsgrupper og ignorere interseksjonalitet tar vi et stort skritt tilbake. I det norske samfunnet kan det se ut som premissene til hvite kvinner fra middelklassen ofte overkjører de mindre privilegerte kvinnene.

Viktigheten med interseksjonalitet

Interseksjonalitet er et viktig begrep når vi snakker om likestilling. Begrepet «interseksjonell feminisme» ble introdusert i 1989 av den amerikanske advokaten og forskeren Kimberlé Crenshaw. Utgangspunktet for begrepet var svarte kvinners situasjon i USA på 60- og 70-tallet, og hvordan de ble rammet av sexisme og rasisme. Kvinnene kjempet både mot kvinneundertrykking og rasisme, samtidig som de opplevde diskriminering og ekskludering, både fra menn og hvite feminister.

"Svarte kvinners interseksjonelle opplevelser av rasisme og sexisme har vært en sentral, men glemt dynamikk i utfoldelsen av feministiske og antirasistiske agendaer."
- Kimberlé Crenshaw

Interseksjonalitet er svært viktig fordi vi er nødt til å se hvordan hudfarge, religion, sosial klasse, seksuell orientering og funksjonsevne kan påvirke kvinners leve- og livsvilkår.

En kvinne med hijab i Norge kan oppleve å bli behandlet annerledes enn en etnisk norsk kvinne. Det er fordi hijaben kan vekke fordommer og antakelser som er knyttet til kombinasjonen av at hun er kvinne, muslim og har en etnisk minoritetsbakgrunn. De er begge kvinner, men blir møtt av samfunnet på ulik måte og har dermed ulike erfaringer og opplevelser.

Et skritt i feil retning

Diskriminering, vold og trakassering er en del av mange minoritetskvinners hverdag.

Kvinner med nedsatt funksjonsevne møter utfordringer i hverdagen på bakgrunn av funksjonsevne og kjønn. Diskriminering i arbeidslivet, feiloppfatning om at kvinnene ikke kan ha et seksualiv, romantiske forhold eller få barn, er holdninger funksjonshemmede ofte opplever.

For transkvinner er det utfordrende å få den helsehjelpen de har rett på og som de trenger. Det er mange som har et behov for hormonbehandlig, bryst- og ansiktskirurgi, noe som er helt grunnleggende for mange transkvinner. Også hatefulle konspirasjonsteorier fra transekskluderende radikalfeminister, som hevder at personer som skifter juridisk kjønn gjør det kun for å forgripe seg på andre kvinner. Dette fører likestillingskampen i helt feil retning.

I 2017 ble sexarbeidernes parole ødelagt i 8.mars-toget i Oslo. Vitner sier det var en representant fra 8. mars-komiteen som rev i stykker parolen. Komiteen har i ettertid fått mye kritikk på grunn av at de valgte å overkjøre sexarbeiderne, istedenfor å lytte til dem. Det setter kvinnekampen i et dårlig lys når en organisasjon som jobber for kvinner, går til angrep på en så utsatt gruppe.

Alle skal inkluderes

Vi må inkludere alle hvis kvinnedagen skal handle om likestilling. Enten det er i arbeidslivet, tilgang på helsehjelp, eller å føle seg trygge på gaten og i hjemmet, så skal alle ha like muligheter.

Å sette fokus på interseksjonalitet handler ikke om å kneble noen til stillhet, men heller åpne opp for et mangfold av ulike stemmer. Ikke bare fra hvite middelklassekvinner, men også fra minoritetskvinner, fattige, funksjonshemmede, sexarbeidere, uføre, transkvinner og andre minoritetsgrupper.

Jeg tror at det å være klar over sine egne privilegier kan være med på å forstå andre personer sine utfordringer bedre. Likestillingskampen handler ikke om å kjempe for en gruppes rettigheter, men å kjempe for alle sine rettigheter!