Millennial mom: ikke en super-mom

Ikke misforstå, jeg er ikke i mot likestilling eller kvinner som sjonglerer flere ting. Det jeg ønsker med denne artikkelen er å åpne en samtale rundt det å hylle mødre som overarbeider seg.

Det finnes absolutt ingen fasit på motherhood, ingen fasit på hva man skal jobbe med, eller hvor mye man skal jobbe. Det er et valg som du tar. Kanskje med barna. Og kanskje med en partner. Og, det er en privatsak som bør respekteres.

Forventningene til millennial moms

Det problematiske er at det etterstrebes å være en workaholic. At det å ikke ha masse prosjekter og jobb du sjonglerer blir sett på som mindre inspirerende. Og, det er ganske synd. Det er synd fordi millennial moms har et ansvar for å skape våkne barn. Et ansvar for å skape barn som ikke bidrar til flere #metoo movements.

Barn som bidrar til å gjøre verden til et bedre sted- aktivt, på sin måte. Barn som er bevisste og opplyste. Barn som tar ansvar, og som ikke passivt står å ser på urett.

Fordi i tillegg til å dekke alle primærbehov, skal vi ha kontinuerlige samtaler som våre foreldre ikke hadde med oss (generaliserende påstand). Vi skal snakke med barna om seksualitet. Og da mener jeg ikke prevensjon, kjønnssykdom og graviditet praten, men om hvordan sex skal være. At alle kropper er normale og vakre. At sex er noe man ikke kan kreve av noen. Fordi hvis ikke vi tar den praten, er det ingen andre som gjør det, og mest sannsynlig ender barnet med å lære om sex gjennom pornografi.

Vi skal lære barna våre å spise sunt og trene. Ikke for sommerkroppen og instagram. Men, for den holistiske balansen i det å være menneske. Vi skal lære de å ta vare på deres egne kropper, gode relasjoner og jorden på en bærekraftig måte.

Vi skal lære de å få kontakt med naturen igjen. På en slik måte at de aldri vil forsømme den, slik vi gjør. De skal aldri la Amazonas stå i brann igjen. De skal ikke tolerere media og politiske partier som bryr seg mer om bompenger enn mennesker, dyr og klima.

Vi skal lære de å legge vekk telefoner og snakke sammen. Å tørre å være alene i egne tanker. Vi skal lære de å være sårbare, å trygt kunne tre inn og ut av deres feminine og maskuline energi. Vi skal lære de om likeverd. At ingen kulturer, religioner, hudfarger, legning eller kjønn er bedre enn andre. De skal ikke la egoistiske behov, føre til undertrykkelse og utslettelse.

Realiteten

Den jobben er enorm. Den jobben krever at vi kanskje ikke er tilgjengelig på telefonen etter 16.00 noen dager. At vi har noen helger som er hellige og forbeholdt de. At vi følger opp, og tar oss tid. Det krever at vi tørr å ta samtalene med barna, skolen og andre aktører som påvirker de. Det krever at vi ikke snakker ned om foreldre som setter et FAU møte før et styremøte.

Og, det krever at vi ikke lager et samfunn som forventer og hyller mødre (og fedre) som overarbeider seg, og lar det bli normalen.

La oss snakke om det

Jeg håper du har et åpent sinn. Jeg sier ikke at alle mødre eller fedre ikke bør jobbe mye. Jeg sier ikke at jeg ikke er imponert av foreldre som klarer å sjonglere alt. Eller at generasjonene før oss har hatt det lett, eller ikke gjort jobben sin. Alle gjør det de må- på sin måte, og det respekterer jeg.

Det jeg sier, er at det å være foreldre i dag. I 2019, er et enormt ansvar fordi vi har nådd et kritisk punkt som krever at vi skaper bevisste mennesker. Jeg er en av de såkalt supermoms, men jeg har og begynt å se at den ”anerkjennelsen” ikke nødvendigvis er en sunn trend, fordi den kan føre til en produsering av workaholics. Og vi kan ende opp med å forsømme balansen mellom jobb, familie og selfcare, som jeg tror hemmer et økt potensiale i alle aspekter i livet.

Så, la oss snakke om det?