Møt Stine: Forfatter og regissør av Kvinnemonologene
Kan du gi en kort beskrivelse av Kvinnemonologene?
Det er et stykke basert på intervjuer som jeg har gjort med forskjellige kvinner, med forskjellige aldre og bakgrunner. Jeg har gjort om intervjuene til 14 monologer som tar for seg temaer som oppvekst, tilhørighet, identitet, mobbing, utenforskap, seksuell trakassering, fysisk og psykisk vold i nære relasjoner, rasisme og selvfølgelig kjønn.
Hva er din rolle i Kvinnemonologene?
Jeg er både forfatter og regissør, og i tillegg så så jeg tidlig på de første forestillingene at det var et behov for at noen sa noe om stykket både før og etter forestillingen. Det var som om publikum var redd for å le eller gi skuespillerne respons. Noe som jo forståelig siden det er ganske sensitive temaer som tas opp, men jeg mener det også må være lov å le i løpet av en forestilling som nesten varer i 2 timer. Så dermed begynte jeg å ønske publikum velkommen før hver forestilling, minne dem på at alle historiene de fikk se var basert på intervjuer og at det var lov å le. Etter det satt latteren ganske mye løsere i salen. Etter hver forestilling forsøker jeg også å si noen ord om intensjonen bak stykket, og om ideen.
Hva inspirerte deg til å skrive Kvinnemonologene? Hvordan fikk du idéen?
Jeg tror det er ganske mange ting som inspirerte meg uten at jeg egentlig var klar over det. Så det er ganske vanskelig å peke på en ting, men jeg tror noe av inspirasjonen kom fra en tanke jeg hadde om at folk lever veldig i sine egne bobler. De som bor i Oslo er kanskje ikke klar over at mange i Norge har en hverdag preget av et menighetsliv og Jesus, de som har normalhøyde tenker kanskje ikke så mye på hvordan det er å være høy kvinne, de som er hvite nordmenn tenker kanskje ikke på hvordan det er å leve i Norge med et afrikansk opphav osv.
Mye av inspirasjonen tror jeg også springer ut av at jeg alltid har følt meg annerledes (noe som jeg er fullstendig klar over at det ikke er noe veldig spesielt å føle), men dette har kanskje gjort at jeg er tenker mye over ting som er annerledes og hva det innebærer.
En annen ting er urettferdighet, jeg hater virkelig at kvinner og menn ikke enda er likestilte i Norge. Man kan si at vi til en viss grad er likestilte overfor loven, men vi er ikke likestilte i hodene våre. Og her mener jeg det er ting som er negativt både overfor kvinner og menn. For eksempel så ser man at kvinner mye oftere enn menn får foreldreretten etter brudd. Enda vanskeligere er det for menn som ikke har hatt et forhold med mor til barnet. Vi ser også at omtrent 10 000 kvinner voldtas hvert år i Norge. I Kristiansand by bor det 80 000 mennesker. Det vil si at det er det samme som at hele Kristiansand by skulle blitt voldtatt på 8 år. Det er ganske groteskt når man ser det på den måten. Hva er det med kulturen vår som tilrettelegger for så mye voldtekt? Jeg føler det er et spørsmål som knapt stilles i Norge. Så ja, slike ting inspirerte meg til å skrive om annerledeshet og urettferdighet i Norge. Jeg har et håp om at Kvinnemonologene vil kunne inspirere til viktige samtaler i etterkant av å ha sett stykket.
Hvordan gikk du fra idé til making it a reality?
Ideen kom til meg en dag jeg satt på Blindern i mai med ei venninne, Karoline Cortez Guddal. Hun har drevet en del med skuespill før og sa at om jeg fikk satt det opp så skulle hun spille i det. Noen uker senere sendte hun meg en link der det stod at Teater Neuf søkte etter regissører, og jeg tenkte selvfølgelig da «Oi, dette er jo et tegn». Så jeg ringte og fortalte om ideen, og de ba meg sende inn en søknad med prosjektbeskrivelse. Jeg måtte jo også være ærlig og si at jeg aldri hadde skrevet eller regissert et skuespill før, så jeg har mine mistanker om at de var litt skeptiske, hehe. Likevel var jeg veldig overbevist om at dette var noe jeg skulle få til.
I slutten av juli kontaktet Teater Neuf meg og sa at de hadde antatt prosjektet. Da hadde de allerede et skuespillere ensemble til disposisjon, og venninna mi hadde akkurat fått vite at hun hadde blitt del av nettopp det ensemblet noen dager før. Så da ble det plutselig akkurat slik jeg hadde sett for meg noen måneder tidligere i mai. Jeg skrev og regisserte og Karoline spilte en av de 14 monologene. Det som var litt problematisk var at jeg ikke hadde skrevet noe som helst hele sommeren siden jeg ikke hørte noe fra dem før i slutten av juli. Så jeg kasta meg rundt, fikk gjort rundt 20 intervjuer og skrev nesten alt ferdig i løpet av en og en halv måned. Intervjuobjektene fant jeg gjennom nettverk, foreninger, facebookgrupper og folk jeg så på gata som jeg stoppet og spurte om de ville la seg intervjue.
Hva håper du kvinnemonologene kan bidra med, både for skuespillerne og publikum?
For skuespillerne håper jeg at det kan bidra til et godt nettverk av bekjentskaper, en bedre selvfølelse, en dypere forståelse av samfunnet, og et mer positivt syn på kvinner. De tre sistnevnte gjelder vel også for publikum.
Jeg håper og tror at uansett hvilken bakgrunn og kjønnsidentitet man har, så vil man kunne kjenne seg igjen i mange av monologene, og kanskje få noen «a-ha» opplevelser. Jeg ønsker også å vise at kvinner i Norge fortsatt møter på mange utfordringer som vi kanskje ikke alltid tenker så mye over, siden vi på en måte burde være takknemlige for at vi tross alt lever i et av verdens mest likestilte land.
Videre så håper jeg også å være med på å spre informasjon om temaer som folk ikke har tenkt over før. Jeg håper at de som er eller har vært i en situasjon som ligner den monologen som blir fremført skal tenke «shit, det er jo meg, så deilig å få en annerkjennelse for den jeg er», mens andre som ikke har kjennskap til det kan tenke «shit, det hadde jeg ikke tenkt på før» og slik være med på å bygge broer mellom mennesker, og bidra at folk kan se at vi tross alt har mer til felles enn vi tror.
Hva er det som gjør at du engasjerer deg innenfor dette?
Det er et sterkt ønske om at alle uansett bakgrunn skal ha de samme mulighetene.
Hvordan håper du fremtiden blir innen dette?
Jeg håper at folk ser at feminisme er viktig, og at de fleste folk i fremtiden forstår at det å være for kvinners rettigheter ikke er det samme som å hate menn. Med feminisme så menes jo faktisk bare at man anerkjenner at det historisk sett har vært en skjevhet mellom kjønnene og at man ønsker at både kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter i livet.
Hva er 3 ting som folk burde vite om dette temaet?
Vi er ikke løsrevet fra historien. Det som skjedde for 100 år siden påvirker oss den dag i dag. Det samme gjør klasse, kjønn og kulturellbakgrunn.
Sexisme og rasisme er del av en større struktur som er til fordel for noen få, men ødeleggende for de fleste.
Frihet og likhet er ikke som en kake som man får mindre av om mann deler. Menn fikk ikke stemme mindre bare fordi kvinner også fikk stemmerett. De rike i Norge fikk det ikke dårligere av at middelklassen vokste osv.
Hva er 3 ting som andre folk kan gjøre for å bidra positivt til dette?
Her må jeg begynne med å sitere Hardvard økonomen Cladua Goldin som jeg synes har et godt poeng. Menn burde ha lyst på hva kvinner har lyst på. Hvis menn hadde hatt lyst til å ta mer ansvar i hjemmet, så ville arbeidssteder vært strukturert annerledes, og menn og kvinner ville fått likere behandling og lønn på arbeidsmarked. Jeg synes også det er veldig fint at det er flere menn som kjemper for delt samværsrett med barna sine.
Jeg har følt en tendens til at flere kvinner er mere positivt innstilt til hverandre enn det de var før og at vi er flinkere til å heie hverandre frem. Men jeg tror vi kan bli enda flinkere som kvinner til å anerkjenne hverandre. Dette vil derimot ikke si at vi helt blindt skal støtte hverandre. Det vil også si at vi tar hverandre seriøst og gir konstruktive tilbakemeldinger slik at vi har mulighet til å forbedre oss.
En tredje ting er at folk må bli enda flinkere til å si i fra når de hører andre si negative ting om andre. Enten det gjelder at en mann som viser såkalte feminine karaktertrekk blir latterliggjort, at damer blir snakket om som objekter eller at man hører folk si rasistiske ting. Ofte er det forkledd som vitser eller kanskje noe velmenende fra søsken, foreldre eller kanskje kollegaer. Det kan være ubehagelig å si i fra, men det er enda mer ubehagelig for de som blir faktisk blir utsatt for sexisme eller rasisme.
Hvor har kvinnemonologene blitt satt opp, og hva er fremtidsplanene for oppsett av skuespillet?
Kvinnemonologene hadde 5 utsolgte forestillinger i november 2017 på Chateu Neuf. Dermed bestemte vi oss for å kjøre 3 ekstraforestillinger i januar 2018. Også disse ble utsolgt. På hver eneste forestilling fikk vi telefoner fra folk som spurte om de ikke kunne få lov til å få en ekstrabillett, så det var utrolig moro. Nå er jeg i gang med å sette opp stykket på Teateret i Kristiansand. Jeg har akkurat hatt audition og plukket ut 14 nye skuespillere. Premieren i Kristiansand er planlagt å være 11 mai. Etter det så får jeg se hva det blir til, men jeg har alltid store planer.
Rapid Fire Questions
- Hva er det du gjør for å ha en god work/life balanse som funker for deg? Og hva innebærer det seg for deg?
Det kan i perioder bety at jeg må takke nei til sosiale sammenkomster og heller prioritere hvile hjemme for å ikke bli utslitt.
- Hva er det som inspirerer deg daglig?
Det å lese om fine folk som gjør noe positivt for verden, seg selv og de rundt seg.
- Dersom du har vanskelig med å stå opp om morgenen, hva er det som får deg opp og ut?
Det som oftest får meg opp av senga er en forpliktelse eller en avtale i en eller annen form, har jeg ikke det kan jeg lett bli i senga til klokka to uten problemer. En dårlig dag blir gjerne bedre med sjokolade og musikk.
- Hva er det som får deg til å smile nå om dagen?
Det at Kvinnemonologene skal settes opp i hjembyen Kristiansand på selveste Teateret. Jeg må si at det utrolig stort for meg.
- Favoritt sang?
Tir n`a Noir - Vamp
- Bok anbefaling?
Ravneringene av Siri Pettersen og Nemi- bladet av Lise Myhre.
- Noe mer du ønsker å legge til?
Tror jeg må si nei bare for å begrense meg selv litt så jeg ikke gjør dette intervjuet altfor langt, hehe.
- Instagram konto du anbefaler folk å følge?
Ja, @Thrjar sin instagram-konto er bare helt nydelig.