Mustafa Hasan og hvorfor det er så viktig å snakke om saken hans

Tenk deg tanken av å ikke kunne falle helt til ro et sted. Selv når du betegner det som ditt hjem. Eller følelsen av at livet og fremtiden din kastes frem og tilbake som en pingpong ball.

Det må både være slitsomt, tungt og en uvirkelig tanke å ha. De fleste av oss går heldigvis ikke rundt med denne følelsen. Og heldigvis er frykten for å bli deportert til et hjemland vi ikke kjenner, for de fleste av oss også heller fjern. Denne er derimot virkeligheten til Mustafa Hasan, som siden 2012 har kjempet for sin rett til å få bli i Norge.

Historien om gutten som nå er i ferd med å bli sendt ut av Norge etter å ha bodd store deler av sitt liv her er igjen høyaktuell. Mustafa fylte 18 år i august og beskyttes dermed ikke som barn i lovverket lengre. Flere taler for at Mustafa bør gis opphold på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn eller sin særlig tilknytning til Norge, men UNE uttaler at det skal mye til for å opphold på disse grunnlagene, særlig for voksne.

Saken har både rørt og engasjert utrolig mange av oss og ønsket om å kunne utgjøre en forskjell for en ung gutt med store drømmer har vært noe mange av oss har ønsket seg aller mest, denne julen.

Mustafa H. Kom til Norge i en alder av seks år, sammen med moren sin og søsknene hans. Fra den tiden og frem til det siste vedtaket fra Utlendingsnemda (UNE) som kom nå i november har Mustafas fremtid vært heller uviss. Årsaken er at Mustafas mor i følge UNE oppga det de anser som  uriktig informasjon om familiens identitet da de kom til Norge i 2008. 

Mustafas mor er opprinnelig palestiner, men ble tvangsgiftet med sin fetter i Jordan og har dermed Jordansk pass. Dette gjør at UNE anser dokumentene som ble fremlagt under asylintervjuet som falske dokumenter, og at dette dermed utgjør et grovt brudd på utlendingsloven. Familiens midlertidige oppholdstillatelse ble trukket tilbake i 2012 med dette som begrunnelse, og da familien tapte ankesaken reiste moren og lillesøsteren til sist ut av landet etter å ha vært en kasteball i det Norske systemet i flere år. Mustafa og lillebroren som begge var under 18 år har siden vært i Norge på midlertidig oppholdstillatelse utstedt på humanitært grunnlag.

Som følge av dette har Mustafa levd et liv ikke mange av oss kan kjenner seg igjen i og kanskje heller aldri kommer til å forstå.

Mustafa har lidd under følgende av informasjonen moren hans oppga da de først kom til Norge da han var 6 år.

Nå, 13 år senere betaler han også prisen for sine foreldres synder ved at han deporteres ut av landet han anser som sitt hjem.

Barnets beste taper for innvandringsregulerende hensyn

Norge har høy selvtillit som menneskerettighetsnasjon og er forpliktet på flere områder gjennom internasjonal lovgivning.  Den internasjonale lovgivningen med menneskerettighetene i spiss er noe Norge er opptatt av og uttaler aktivt at skal respekteres og vektlegges tungt.

Rita Andersen fra FFO stilte i 2019 spørsmål til om Norge egentlig har orden i eget hus? og om jobben er gjort når rettighetene er lovfestet? Selv om menneskerettighetene må sies å være generelt godt ivaretatt i Norge så har fasaden fått noen riper i lakken da Norge de seneste årene blant annet har blitt dømt for brudd på menneskerettigheten i flere saker som involverer barn.

Mye peker også på at Norge har blitt et kaldere samfunn med en strengere innvandringspolitikk hvor blant annet flyktningkrisen i 2015 brukes som del av forklaringen på at anti-innvandringsholdninger har fått blomstre, også i politikken.I følge generalsekretær i NOAS Pål Nesse, finner man også flere uheldige tilfeller på asylfeltet hvor prinsipper som barnets beste i for eksempel FNs barnekonvensjon, taper i møtet med innvandringsregulerende hensyn.

I en kronikk i VG 2. desember sier han at det har vært en gjentatt utfordring i utlendingssaker at hensynet til barnets beste ikke tillegges nok betydning. Maria saken tilbake i 2010 står nok for mange som den første av flere i rekken av eksempler hvor norsk asylpolitikk har fremstått urettferdig og urimelig. Saker som de lengeværende barna i 2014, enslige mindreårige asylsøkere, oktoberbarna, og utvisningssaker har i likhet med Mustafa-saken skapt nasjonal debatt og stort engasjement.

Men ikke alle er uenig i UNEs vurdering. I sin artikkel publisert 3. desember skriver Julie Dahle om det hun omtaler som et uopplyst engasjement omkring Mustafa-saken som reiser spørsmålet om arvesynd,  altså hvorvidt foreldrenes synder bør slå tilbake på deres barn. I følge Dahle vil et eventuelt opphold i Mustafa-saken uttløse retten til familiegjenforeningen. Dette er et systemet som etter hennes mening vil bidra til ankerbarn-problematikken og premierer foreldre som lyver til norske myndigheter.

I et leder-innlegg den 2.desember skriver også VG at enkeltsaker som Mustafas ikke kan avgjøres ut fra ildsjelers engasjement og at det ikke kan ikke være andre regler for dem som har et sterkt støtteapparat rundt seg, enn for dem som står alene. Innlegget har ført til debatt blant annet fordi mange er prinsipielt uenig i at barn skal betale for foreldrenes  feil og at det er tydelig at lovverket som er til for å beskytte barn på flukt, ikke er blitt etterlevd i Mustafas tilfelle.

Kort barndom

FNs barnekonvensjon om barns beste fastslår et generelt humanitært syn på at barn skal beskyttes og ha egne rettigheter som individ. I en podcast episode med Aftenposten, forteller Mustafa at han måtte bli voksen i en tidlig alder og om et liv hvor han har måttet gå på tå i håp om en bedre og sikrere framtid. Han forteller om en oppvekst preget av mye ansvar og med flere rettssaker og mye stress. Selv om dette har preget mye av hans barndom og han selv på et personlig plan er han likevel takknemlig for alle de gode stundene han har hatt og holder fast på dem når han har vanskelige dager.

Ekspert på barnerett, Kirsten Sandberg er en av dem som har snakket om de uheldige konsekvensene for barn som Mustafa ved midlertidig opphold. I følge henne skaper midlertidigheten et uforutsigbart liv for barna som er skadelig. En forskningsrapport utgitt av PRIO i 2019, viser også at trusselen om å miste oppholdstillatelsen kan oppleves så belastende at den går ut over helsa og deltakelsen i det norske samfunnet. I tillegg setter det også integreringen på pause ved at mennesker bruker flere år av sitt liv på å vente og mister motivasjon til å delta i et samfunn de kanskje ikke får bli værende i. I et intervju til VG sier Mustafa at han selv og andre som er i en lignende situasjon  bare ønsker å gi det beste av seg selv til Norge. Selv har han prøvd å skaffe seg jobb i flere år, men han har ikke arbeidstillatelse.

Rekonstruksjon av dagens asylpolitikk

I følge sentral statistikkbyrå (SSB) økte familieinnvandringen i nordiske land fra 1990 til 2018. Statistikken viser til at den andelen som fikk høyest oppholdstillatelse (36 prosent) i Norden var i tilknytning med gjenforente familiemedlemmer. Statistikken viser også til hvordan antallet på innvandrere blant barn og unge, som var 17 år eller yngre til Norden økte.

I likhet med mange mener jeg også at Norge må rekonstruere politikken og asylsystemet vi har i dag. Systemet må kunne ivareta barn under 18, så vel som etter fylt 18 år.

Vi kan ikke ha et system som svikter barn, og som deporterer mennesker som allerede har blitt utsatt for stress og flukt tilbake til hvor det hele startet.

Det må nytenkning til. Vi må ha et system som ivaretar mindreårige samtidig som det begrenser at barn blir en del av strategiene for å få opphold som i enkelte familieinnvandringssaker.  Et system som hindrer at mennesker bosatt og etablert i det norske samfunnet sendes tilbake etter å ha startet sitt liv og levd her i flere år. Og et system som sikrer at barn ikke boter for sine foreldres feiltrinn.

Vi må sikre at barnets beste får den betydningen i utlendingssaker som barnekonvensjonen krever. Og vi må kreve at barn som Mustafa Hasan får bli Norge. Det er Norge som er hans hjem.