Når politikk dreper: Flyktningleiren Moria

Først publisert på Evakuer barna fra Moria sin facebookside. Mobiliseringen til denne ressursgruppen resulterte i 46.350 signaturer som ble overrakt til regjeringen tidligere i år.

I over et halvt år har vi i Ressursgruppen Evakuer barna fra Moria jobbet med å få betingelsene i flyktningleiren Moria på dagsorden. Fordi vi har vært der. Fordi vi har sett konsekvensene av en inhuman politikk. Fordi vi har trøstet voksne og barn som er kronisk redde for å leve i en overfylt leir der selv de mest basale menneskerettigheter ikke er oppfylt. Engasjementet i folket har vært enormt – det er om folk intuitivt forstår at dette er ikke levelig. Og heller ikke Europa verdig. Vi må kunne tilby barna på flukt et trygt sted å leve, skolegang og helsehjelp. Men politikerne har vært vanskeligere å få i tale. De fleste har snodd seg unna, vist lite vilje til samarbeid på tvers og til slutt pekt på «de andre» som må hjelpe før vi kan bidra.

Å være tett på den politiske prosessen har vært et lite vakkert syn. Jeg har hatt klokketro på engasjement og mulighet for påvirkning fra den «lille mann». Å være vite til ansvarsfraskrivelse, tomme ord og til dels usannheter fra politisk hold har ført meg til randen av desillusjon. Fordi jeg vet hva konsekvensene av det er: at barn blir suicidale fordi de mister håpet, at to-åringer dunker hodet i gulvet til de blør fordi betingelsene re-traumatiserer dem, at kronisk syke ikke får helsehjelpen de trenger. I Europa. I dag.

Vi har skrevet, samlet sko, demonstrert, snakket, ropt og hvisket om at en katastrofe kommer til å skje om ikke politikken legges om.

Norge kan ikke løse det alene, men vi må bidra i en europeisk dugnad. 10 land har startet evakueringen fra Moria. Regjeringen har så langt sagt ja med en mengde forbehold og en avventende holdning. Det KrF og Venstre kalte en seier i mai, har ikke ført til annet enn uforståelig tellelek fra Regjeringens side om hvilke land som kan telles med i dugnaden og ikke. For de har stått fast på at solidaritet handler om at andre må gjøre noe før oss.

Når katastrofen er et faktum, slår Ropstad seg nærmest på brystet og sier at han i forrige uke sa at Norge snart var klar for å hente unger fra Moria, og at nå, når det har brent, kan evakuering igangsettes. Men vi vet alle at det fortsatt ville tatt evigheter dersom ikke denne brannen hadde oppstått og 13 000 mennesker er kastet ut i en ny katastrofe. Ropstads burde holde seg for god til å prøve å skinne i flammenes grusomme lys. Det han velger å ikke si noe om, er at forarbeidene som kreves ikke er igangsatt og at Erna Solberg sier at selv om man nå skal hente 50 personer fra leiren, må vi være forberedt på at det vil ta tid. Det er mange brev som skal skrives og telefoner som skal tas, må vite.

Vi i «Ressursgruppen Evakuer barna fra Moria» har siden mai utfordret Regjeringen på å igangsette byråkratiet som må jobbe i forkant av en evakuering, slik at man er forberedt. De har, så vidt vi vet, ikke rørt seg. Vi har etterspurt hva konkret Regjeringen har gjort for å forberede og har fått svada til svar. FN har invitert til dialog om hvordan evakuering kan tilrettelegges Norges krav. Det har Regjeringen takket nei til. Jeg nesten blir kvalm av at politikerne nå sloss om å komme til orde om hvor ille de synes det er at mennesker på flukt nå har mistet også sine midlertidige hjem. For vi har advart om dette. At når politikken er inhuman, vil det til slutt eksplodere. Når betingelsene i leiren er elendige, vil det kunne ende i katastrofe. Det er på grunn av Europas brutale politikk at 13 000 mennesker nå ikke vet hvor de skal sove i natt. At traumatiserte og skadete ikke vet om de får den helsehjelpen de trenger. At barn er re-traumatiserte og føler de er tilbake i krigen de flyktet fra.

Politikken som er ført dreper. Den dreper først håpet, så motstandskraft og menneskelighet. Den dreper barnesinn og utviklingsmuligheter. La oss håpe den ikke tok liv med flammene i går.