"Norge er kjedelig"

Jo, det er det på noen måter. Fjellene er jo det som er så fint å ta bilde av. Ikke alle har gått på fjelltur i sommer, og ikke alle hadde engang lyst. Men uansett hvem du er og hva du gjorde i sommer, så har du høyst sannsynlig fått en stor mengde med norsk natur siden de fleste av oss har holdt oss hjemme grunnet korona. Du har kanskje sittet på gresset, kjent regndråper på ansiktet ditt, og kanskje til og med kjent lukten av havet i neseborene dine. Kanskje det var kjekt. Kanskje du kunne tenkt deg det samme til neste sommer,også?

Opplevd og sett det og

Men kanskje det var rett og slett kjedelig også? Det er nemlig det noen har fortalt meg. Jeg var tilbake på jobb, og fortalte litt om Sogn og Fjordane og de syv fjellturene jeg hadde vært på. Mitt møte med norsk natur er definitivt et forhold preget av forelskelse og ærefrykt. Men for vedkommende, hadde hun “vært overalt” i Norge og “sett alt,” og var derfor litt ferdig med Norgesferie. Jeg var målløs. Jeg savner Italia jeg også, men jeg klarer altså ikke å klage.

Mitt utgangspunkt

Jeg vokste opp på en gård i USA der det er ikke så mye mer enn åkre. Det er så latterlig flat der. Man går bortover når man skal på tur. Oppover er egentlig umulig. I Iowa svømte vi som barn i små vatn og padlet i kano på elva. Man ser langt. Veiene er lange og rette med høye fartsgrenser. Det er mye gårdsbruk. Så flyttet jeg til Norge, og har aldri kommet meg over hvor vakkert det er. En sånn typisk innvandrer holdning.

I mange år bodde jeg der det ikke egentlig er Norges fineste og vakreste natur, men jeg hilste på mitt første fjell i Rogaland, og så aldri tilbake. Året var 2002. Jeg var 14 år gammel og på besøk hos slektninger som bodde like ved Lysefjorden. De hadde gått Preikestolen hele livet sitt, løp opp som treningsøkt, og var egentlig litt ferdig med fjellet. Det var altfor mange turister nå, sa de, men skulle gjøre et unntak for denne turisten. Jeg ble helt besatt av turen, det ferske vannet, stien, og selvfølgelig: utsikten!

Naturen og mennesket, uavhengig av nasjonalitet

Siden den turen har det blitt flere fjellturer, ja. Høye og lave, i gode og dårlige forhold. På langrennski like mye som i 30 varmegrader og sol. Selv om forholdene kan være vanskelige og svært utfordrende, generelt sett så kjenner jeg at det er noe helt instinktivt med fjellene. Vi mennesker er laget for å være i naturen og jeg har mye mindre angst de dagene etter at jeg har gått en tur i marka eller vært ved havet. Men det er stort sett fjellene som kaller meg. Det er noe med fjellene. Disse uendelige og ville fjellene. De er majestetiske og uforutsigbare. Det bratte terrenget er full av steinblokker og enda flere løse steiner, en påminnelse for alle vandrere om at vi ikke kan temme naturen. Vi kan ikke vite når neste skred skjer, vi kan nemlig ikke temme et vilt dyr. Og som et vilt dyr, frustrerer det mennesker og suger energi fra oss. Fjell tar fra oss: fjellet stjeler vår sol og tåken klamrer seg til dem. Fjellene sover aldri.

Norge har farlige fjelltopper, myke og flate fjelltopper. Norge har fjelltopper som har en sesong på noe som virker som tre dager i juli. Forholdene for enkelte fjell kan virke urimelige, og derfor er det visse som jeg kommer aldri til å gå, noe som gjør meg ingenting  for jeg vil heller kose meg på tur enn å huke av en fjelltopp fra ei sjekkliste.

Monotont kanskje, men aldri kjedelig

Så er det det som forbinder disse fjellene: fylkesveien, med kun 2,3 meter flere steder. Disse veiene er uten nåde, de er monotone, men de er likevel kritiske ruter til lokalbefolkningen. Jeg kan skjønne at man kan bli fort lei av å kjøre på disse veiene, at de begynner å ligne hverandre, at utsikten tar aldri slutt.

Så ja, kanskje Norge er monotont til tider, men etter min mening er det aldri kjedelig. Hvis du er av den oppfatningen av at  “jeg har gått Preikestolen så har jeg vel gått opp alle andre fjelltopper”, så må jeg si meg uenig. Jeg har gått Preikestolen flere ganger nå, og hver tur har vært annerledes. Preikestolen har forandret seg mye siden 2002.

Grip muligheten

Om den norske befolkningen har tålmodigheten og interessen til å ha enda en Norgesferie neste sommer får vi bare vente og se. Noen er gira, andre er klare til å reise til utlandet igjen. Men denne muligheten vi har fått til å utforske eget land, gå disse fjelltoppene, kjenne på mestringsfølelsen som det gir oss det er noe vi i sjeldent  får samme mulighet til igjen. Noen fjellområdene blir umulig å gå pga vindmøller, andre blir oversvømt av turister (les: Trolltunga).  Så heller tenk på mulighetene vi har rundt oss og grip dem. Det er bare å fortsette å reise langt og reise nordover og reise oppover inn 2020 og 2021. For Norge har flere eventyr å by på.