Økonomisk vekst eller verdens fremtid?
Tekst
Klimaet og miljøet er truet. Det er noe vi vet, noe de færreste stiller spørsmål ved. Derfor er det et spørsmål vi ikke burde trenge å stille, nemlig hvorfor vi ikke gjør noe særlig med det. Hvorfor blir det gitt nye utvinningstillatelser av olje i Barentshavet, når vi vet at olje er en av de største truslene mot klima og miljø?
Uløslige dilemmaer
Den britiske sosialantropologen Gregory Batesons (2000) teori om uløselige dilemmaer passer godt inn i klimautfordringene. For det er nettopp det vi er, fanget i et uløselig dilemma hvor vi både vil ha økonomisk vekst i oljesektoren og vil bidra til å løse klima- og miljøkrisen. Problemet er at disse to ønskene ikke kan oppfylles samtidig. Den økonomiske veksten oljen har gitt oss, vårt sorte gull, er det som har gjort det mulig for deg og meg å fly på weekendturer til det store utland og det er den som har vært med på å fylle klesskapene våre til randen med klær. Det virker ikke som om vi som nasjon er villig til å legge bort denne type goder helt ennå. I alle fall ikke om vi skal tro på forrige ukes klimadom fra Lagmannsretten.
Saksmålet
Green Peace og Natur og Ungdom saksøkte den norske staten, på grunnlag av paragraf 112 i Grunnloven. Paragraf 112 sier som følger «Alle har rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag. Naturressursane skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter». Green Peace og Natur og Ungdom mener at oljeleting i Barentshavet er i strid med denne paragrafen.
Men til tross for at Lagmannsretten anerkjenner den norske oljens påvirkning på Grunnlovens paragraf 112, åpnes det altså for oljeleting i Barentshavet. Green Peace og Natur og Ungdom vant ikke sitt søksmål, på tross av at de har loven på sin side. For å sette det på spissen sier denne dommen at oljeleting og økonomisk vekst på kort sikt er viktigere enn en bærekraftig utvikling av natur og miljø. Viktigere enn å håndtere klimakrisen.
Nederland viser veien
Den eneste mulighet for å løsrive seg fra slike dilemmaer å underlegge seg problemet, ifølge Bateson. Å anerkjenne det fullt ut. For å løse klimakrisen, må vi anerkjenne problemet fullt ut og vi må være villige til å gjøre det vi kan for å unngå den. Vi kan ikke fortsette som før, og tro at noe magisk kommer til å løse problemet. Vi må begynne å handle.
Noen som leder an i slike spørsmål, er Nederland. I desember 2019 ble det kjent at den nederlandske miljøgruppa Urgenda vant verdenshistoriens første klimasøksmål. Her ble menneskerettighetene brukt som argument, og Nederland ble dømt til å kutte sine klimagassutslipp med minst 25% i løpet av de neste 12 månedene. Dette viser at det er håp, og at det ute i verden finnes et ønske om å håndtere klimakrisen.
Green Peace og Natur og Ungdom gir seg ikke, og håpet lever. De mener, og det på støtt grunnlag, at de har loven på sin side i klimasøksmålet mot den norske stat, og anker saken til Høyesterett. Det er på tide å anerkjenne problemet. Hva den endelige dommen sier, vil tiden vise.
Kildehenvisninger
Bateson, G. (2000). The cybernetics of «self»: A theory of alcoholism. I Bateson, G. (Red.), Steps to an ecology of mind (s.440-456). Chicago: University of Chicago.