Les mer om emneknaggen her: #stoltoljearbeider

Det norske miljøparadokset

En feltstudie om det norske miljøparadokset skrevet av den norsk-amerikanske antropologen Kari Marie Nordgaard (2006) taler i retning av at oljearbeidernes kampanje er overdreven, eller i alle fall forut for sin tid. Med den innlysende tittelen «We don’t really want to know» beskriver Nordgaard i sin tekst motsetningen mellom nordmenns svært gode innsikt i klimaendringer og vårt bidrag til dette, men hvor den gjengse reaksjon ender i apati framfor handling.

I ett år utførte Nordgaard intervjuer om klimabevissthet i en avsidesliggende bygd i Norge. Her samlet hun data som kontrasterer den sosiologiske oppfatningen om at klimaapati bunner i mangel på informasjon. Bygdefolket hadde nemlig meget god innsikt i hvordan klimaendringene hadde gjort utslag over tid i sitt lokalmiljø, og kunne sette dette i sammenheng med komplekse teorier innen klimaforskning. På tross av dette hersket det en kollektiv sosial fornektelse, der de unngikk temaet i hverdagen for å beskytte seg selv.

Artikkelen baserer seg riktignok på data fra noen år tilbake i tid, men med unntak av klimasøksmålet, og den sterke motstanden som har vært mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja, er det fortsatt mye som antyder at den norske miljøapatien står ved like.

Likevel skal det sies at MDG gjorde et brakvalg i september, og flere miljøorganisasjoner opplever stor vekst i sine medlemstall. Noe er i emning i kjølvannet av de unges klimastreiker, men vi har fortsatt til gode å se de store strukturelle endringer i nordmenns levesett og engasjement på miljøfronten.

Vi nordmenn er fortsatt på verdenstoppen i kjøp av flyreiser, og våre klimautslipp øker stadig i motsetning land som Latvia, Romania og Storbritannia, som har klart å redusere sine utslipp med opptil 50% siden 1990.

At noen roper litt etter en oljearbeider på fylla i Stavanger, eller at noen barn av oljearbeidere har fått høre dette på skolen er selvsagt uheldig, men jeg ønsker her å sette dette i perspektiv, med å vise til hvordan noen kullarbeidere blir behandlet i sine lokalmiljø ute i den store verden.

Situasjonen for mange kullarbeidere er langt verre

I en studie av David Kideckel (2018) beskrives situasjonen i Appalachia i Vest Virginia i USA, finner vi virkelig utsatte arbeidere som driver med opptak av fossilt brensel. I disse gamle kullgruvesamfunnene braker konstant pro-kull og anti-kull krefter sammen. Her må gruvearbeiderne daglig stå til ansvar overfor sine venner, naboer og familiemedlemmer. Og stå midt i en høyt temperert samfunnsdebatt, mot velorganiserte miljøorganisasjoner. Dette er et samfunn allerede i total oppløsning med nedgang i industrien, og en dødelig opioid-epidemi som fører til vold og kriminalitet.

Et annet eksempel finner vi i Tyskland, der vi har sett noen av de største ulovlige demonstrasjonene som tyr til sivil ulydighet mot kullgruver. Årlig inntar demonstranter fra initiativet Ende Gelände hele arbeidsplasser til kullarbeidere, og setter dem ut av spill.

Forestill deg at hele oljeplattformer blir overmannet av over 5000 demonstranter, og at oljearbeidere må forlate sitt arbeide over flere dager fordi det pågår kamper mellom politi og demonstranter.

Eller som i Appalachia, hvor det konstant er konflikt mellom kullarbeidere og motstandere. Da kan vi virkelig begynne å snakke om stigmatisering og hets.

Vår miljøapati og velferd går hånd i hånd

Siden vi fant oljen i 1969, har vi hatt en formidabel økonomisk velferdsvekst i dette landet.

Det er klart at det er tungt å gå fra å være «de som bygget landet», til å bli nedgradert til de som jobber i skitten business på bekostning av miljøet. Tidene forandrer seg.

At oljearbeiderne nå føler på usikkerheten rundt en styrket miljøbevegelse og det grønne skiftet er naturlig, og noe enhver oljearbeider personlig nok må se om de høye lønningene veier opp for. De er uansett små brikker i et stort økonomisk spill, der de store nasjonale og multinasjonale selskap og investorer heller burde stilles til ansvar. I tillegg er dette en del av en mye større etisk debatt om den norske velferdsstaten som nå er i utvikling.

Både Kari og Ola Nordmann er vel vitende om at den velferden de har bygget opp, i all hovedsak kommer fra Nordsjøens dyp.

Så enn så lenge, lar den store stigmatiseringen av de norske oljearbeiderne vente på seg. Til det er vår kollektive apati fortsatt for rådende, og oljen så alt for viktig for våre privilegerte norske liv.