På tide å gjøre noe med utdaterte visjonene om hva en mann er eller skal være

Et kall fra urtiden

Det å samles i sirkel er en urgammel adferd vi finner fra egen evolusjon, som har vært avgjørende i menneskets kamp for å overleve. Mennesket samlet seg om bålet, der ilden sørget for mat, varme og lys, og sirkelen av mennesker dannet samhold, tilhørighet og trygghet. Bjørn Vassnes, fremmer i boken sin Homo Digitalis, en teori om at språket til og med ble utviklet i den tiden man satt sammen rundt bålet.

Mennesket har hatt nok møter med slanger opp igjennom evolusjonen. Å bare se et bilde av en slange vil være nok til å trigge den nedarvede stress-responsen vår “frykt” for å gi beskjed om; “FARE. FLYKT NÅ”. Denne responsen har mest sannsynlig økt sjangsen for overlevelse. Det jeg prøver å påpeke er hvilken enorm tilknytning mennesket har til aktiviteten “å sitte i sirkel sammen” og hvilken positivt ladet tilknytning det er. Jeg mistenker det ligger hardt nedarvet i oss, og tror det er noe vi gjør lurt i å ikke undervurdere.

Uten hensyn til det naturlige

Alle dyr, planter og insekter og levende vesener tilpasser seg livet på jorda som best de kan. De tilpasser seg for å overleve og reprodusere, og gjennom evolusjonen blir man sittende igjen med de egenskapene som gir best mulig overlevelse. Vi mennesker er flokkdyr og overlevde best gjennom å samarbeide i grupper. Jeg tror heller ikke at det bare er å skyve under et vakkert teppe av modernitet og velstand.

Tilværelsen i dagens samfunn minner lite om den våre forfedre stod i, da kampen for overlevelse var brutal og man var avhengig av flokken.

I dag står individualitet høyt i kurs, og vi har blitt selvstendige individer som kan klare oss godt på egenhånd, med en avhengighet av stat og system, fremfor flokk. Naturens evolusjon kan ikke sammenlignes med samfunnets utvikling hva gjelder tempo, så dersom samfunnets utvikling ikke tar hensyn til menneskets iboende natur, hva vil resultatet bli?

Jeg føler meg overbevist om at mange livsstilssykdommer, kroniske lidelser, samt den skjøre og skadede mentale helsen vi ser i dag er symptomer på nettopp det at vår naturlige utvikling ikke henger med på samfunnets heseblesende tempo. Kropp og sinn kaver etter å tilpasse seg noe den aldri har opplevd tidligere. Maten vi spiser, måten vi bruker kroppen på, måten vi relaterer til andre mennesker på og omgivelsene vi befinner oss i, er fullstendig nytt for mennesket, om vi ser det i et evolusjonært tidsperspektiv.

Det at vi nå ser aktiviteter som sauna, isbading og et spekter av natur-opplevelser trende såpass kraftig tror jeg er et symptom på at svært mange mennesker lengter og søker etter en mer naturlig tilværelse. Storby-utflyttingen peker på det samme.

Heart Circle er et svar på min egen lengsel, samtidig som det er et bidrag til det jeg tror er en mer naturlig tilværelse for mennesket, og i første omgang for mannen.

Vær den forandringen du vil se i verden

Selv oppdaget jeg hvor potent samvær man kan ha i en sirkel da jeg bodde på Hawaii, hos Full Circle Farm. Etter tre måneder med ukentlig «Farm Circle» tok det ikke lang tid før jeg lengtet etter å ha en snakke-sirkel i livet mitt igjen etter returen til Norge. Jeg hadde aldri hørt om det før, og visste ikke hvor jeg skulle begynne å lete. Etter et halvhjertet forsøk på å finne en sirkel, så kjente jeg «vær den forandringen du vil se i verden» gikk som et ekko i hele meg og mitt vesen. Og dype, trygge og tillitsfulle relasjoner gjennom åpenhet, sårbarhet og ærlighet var noe jeg virkelig lengter etter å se bli normalisert.

Heart Circle innebærer altså langt mer enn bare å ha en sirkel å gå til å lette litt på trykket. Jeg har alltid vært en sensitiv gutt, og er nå en like sensitiv mann.

Jeg er full av følelser og har til tider hatt så store problemer med å forstå meg på de, sortere de og snakke om de at jeg i mange år skulle ønske for alt i verden at jeg ikke var “sånn”. Det føltes uoverkommelig å forholde seg til, jeg følte meg «feil» og hatet hvor annerledes jeg var. Etterhvert har jeg lært meg å omfavne følelsene mine, bit for bit, og jeg har fortsatt en lang vei igjen til å bli venn med følelsene. Etterhvert har jeg også oppdaget at jeg er langt ifra så alene om å være en følsom og sensitiv mann.

Det er på høy tid å gjøre noe med de utdaterte visjonene om hva en mann er eller skal være. Mange av stereotypiene er så karikerte og uten dybde at det nesten blir komisk, mens andre er direkte skadelig for menn og alle hans relasjoner.

For eksempel at «menn gråter ikke» og at man bare kan “manne seg opp”, eller ta seg sammen når det stormer i livet.

Det er på tide å slippe gutter og menn fri fra disse lenkene og la de være seg selv. Tro det eller ei, men hverken menn eller kvinner passer i en boks.

Så min visjon med Heart Circle er å skape et rom hvor man kan få være, akkurat det man er, med akkurat det som er med i kropp og sinn den dagen. Et rom man føler seg god nok i, trygg i, sett i, holdt i. Et rom hvor man føler seg lyttet til. Et rom hvor man føler seg akseptert, anerkjent og elsket for hvem man er. Et rom hvor vi lærer av hverandres ulikheter og unike opplevelser, og støtter hverandre på livets reise. Et rom der vi eier våre handlinger, holder hverandre ansvarlige for våre valg og støtter hverandres arbeid med å helbrede egne sår, slik at vi kan bli hele trygge menn. Et rom der vi lærer å relatere til hverandre på en autentisk og genuin måte, slik at vi faktisk får utfoldet oss selv og føle oss frie til å være hvem man er. Det er dessverre lettere sagt enn gjort, når både genuinitet og autensitet fordrer sårbarhet, og sårbarhet ikke nødvendigvis er hverdagskost.

Normer som forårsaker skadelig kondisjonering

Så lenge sårbarhet i hverdagen skiller seg fra normen, vil det være ekstra vanskelig å vise seg sårbar. Det er fordi det å skille med normen er det samme som å risikere plassen sin i flokken, og det oppleves i hvert fall som en farlig situasjon, som igjen ligger i vår natur. Så det blir en dobbel-effekt av frykt, fordi det kan oppleves feil å være sårbar, i tillegg til at det klinger jo fra ordet at det er en skummel opplevelse i seg selv - selv i et trygt rom.

Øvelse gjør mester, men fordi vi har en kultur som ikke tar tak i følelsene, men heller undertrykker svært mange av de, fratar det oss muligheten til å øve og lære oss å håndtere våre egne og andres følelser på en hensiktsmessig måte.

Og etterhvert som man undertrykker mer og mer øker sannsynligheten for at følelsene eksploderer til overflaten - noe som er en temmelig ubehagelig opplevelse for alle involvert. Følelser som uttrykkes i eksplosjoner er også ekstremt mye vanskeligere å håndtere enn de som flyter gjennom når de skal, både fordi de kommer med en voldsom kraft i tillegg til at det ikke lenger er i riktig kontekst. Resultatet av dette er at vi jevnt over ikke helt vet hvordan vi kan behandle følelsesprosesser, og i tillegg skaper det ekstra vanskelige følelsesprosesser å behandle. Det blir en negativ spiral.

På ungdomsskolen jeg jobber på er frasen “Hvorfor er du så følsom?” den mest brukte mot noen i en krangel eller diskusjon. Og det er en dødelig effektiv hersketeknikk. Så i stedet for å komme et annet menneske sine følelser i møte, drar man fram hersketeknikker og hiver bensin på følelsesbålet. “Ro deg ned a” gjerne med nedlatende tone er også populært å trekke fram om noens følelser har sluppet fri fra undertrykkelsen.

Måten følelsene våre møtes på kondisjonerer oss til å tenke at de er feil. For hvert møte med disse hersketeknikkene blir det også stadig skumlere å skulle vise følelser ansikt til ansikt.

Hva skjer med flokkdyr uten en flokk?

Dette med ansikt til ansikt tror jeg er et viktig poeng. Før vi ble individualister med avhengighet av stat og system, var vi som sagt flokkdyr med avhengighet av flokken og individene som utgjorde den. Men hva skjer når man ikke lenger har noen tilknytning til de man er avhengig av? Et ansiktsløst organ man er fullstendig avhengig av, men som i teorien kan opphøre på dagen. Hva gjør det underbevisst med tilliten og tryggheten til et flokkdyr?

Jeg spør stadig hvordan elevene mine opplever situasjoner eller hva ulike hendelser fikk de til å føle.

De mest hardbarka gutta svarer at “følelser er noe man skal holde for seg selv, ikke dele med andre”, mens de fleste guttene trekker på skuldrene og vet ikke helt hva de føler.

Det er nærmest fravær av evne til å relatere til seg selv og da også ganske begrenset mulighet til å relatere til de rundt. Det blir flokkdyr uten flokk. Og spesielt vanskelig kan det bli for gutter og menn som har fått stereotypen om at menn ikke skal være sårbare eller følsomme tredd på som en tvangstrøye.

Aksel Hennie forteller på Skavlan om hjerte-til-hjerte samtaler mellom gutter og menn som kun forekommer mens man gamer og snakker sammen på headset. Ansikt til ansikt? Altfor skummelt. Det er veldig lett å forstå at det er sånn, og samtidig er det ditto trist og skadelig. Jeg har selv vært mottaker for mangt et vitnesbyrd som kommer gjennom i rus, men forsvinner like fort som edrueligheten sniker seg tilbake. Selv hadde jeg nok mine første (eksplosive) utbrudd av sårbarhet på fylla, og vi kjenner jo alle til fluktruten “fylla har skylda”.

Alle disse undertrykte følelsene er skadelige å bære på, både mentalt som fysisk, og de trenger å få spillerom slik at de kan beveges ut av kropp og sinn.

Jeg tror det er vanskelig å overvurdere hvor mye vi som individer og samfunn kan tjene på å normalisere sårbarhet, slik at det ikke krever et mot man først får tilgang på når det står om liv og død.

De fleste mennene jeg har fått æren av å jobbe med i forbindelse med Heart Circle har enten umiddelbart svart, eller i ettertid innrømmet at de tenkte “snakke-sirkel? Det er sikkert fint det, men jeg trenger ikke det."

Hvis du bare har brukt to gir på bilen din, og ikke vet at den har fler, nei, da skjønner jeg det ikke høres nødvendig ut å gire til tredje. Men når du først prøver da, bare for å se hva det er liksom, og så finner du ut at det er både et fjerde, femte og kanskje sjette gir. Du trenger ikke å spinne rundt på over 9000 og motoren trenger ikke gå varm hele tiden.

Gaven er et ansvar og et privilegium

Dette er så uendelig mye større enn bare meg og mennene jeg er så privilegert å få jobbe og omgås med. Jeg har mottatt meldinger fra fremmede som tror at noe som Heart Circle kunne reddet menn og gutter de kjenner, som har tatt sitt eget liv. Lenge har vi sett at menn topper selvmordsstatistikken med god margin, uten å ta tak i problemet ved rota. Men jeg tror den tid er forbi. Etter jeg har startet Heart Circle har jeg kommet i kontakt med flere manne-sirkler, og mange sterke sårbare menn som jeg har savnet som rollemodeller hele livet. Det gir meg så mye motivasjon og tro på veien videre med denne typen arbeid og møter.

Kuliana er et Hawaiisk ord som betyr både ansvar og privilegium på samme tid, og brukes gjerne på samme måte som å ha et kall. Man kan si man lever sitt kuliana når man opplever at sin essens og sine styrker kommer til sin rett. Ansvaret ligger i å være tro mot oss selv, for å finne vårt Kuliana, og privilegiet er å få leve det. Heart Circle er mitt hjertebarn og gir meg definitivt følelsen av kuliana.

Jeg tror Picasso er inne på nettopp dette når han sier at “Mening med livet er å finne sin gave. Hensikten med livet er å dele den med verden.”

Vil du lære mer om Heart Circle? Sjekk ut Instagram-kontoen @the.heartcircle her!