Valgets utfall

Ifølge The Polish Politics Blog fikk PiS 46% av stemmene i Europaparlamentsvalget i mai, og 13. oktober tangerte de også seieren fra det nasjonale valget i 2015, med 43,6 % av stemmene i underhuset. Dette gir en betraktelig økning i forhold til resultatet ved forrige valg, på 37,6%. Faktisk er dette det beste resultatet noe polsk parti har oppnådd siden valget i 1989.

Polsk politikk kjennetegnes av dannelser av nye partier og koalisjoner. I forkant av det nasjonale valget ble det dannet tre nye koalisjoner. Den største alliansen, Borgerkoalisjonen (KO), som hovedsakelig består av det største opposisjonspartiet Borgerplattformen PO, har ikke lykkes i kampen om underhuset, og opplevde nedgang fra forrige valg med 27,4% av stemmene.

En samlet venstreside som gikk under navnet «Lewica» fikk 12,6%. Alliansen som enkelt nok betyr venstre består av det sosialdemokratiske (SLD), Razem (sammen) og det nye partiet Wiosna (vår), men sliter fortsatt med å selge sin sosialdemokratiske politikk til flertallet. I tillegg dannet Det polske folkeparti (PSL) en allianse som fikk ca. 8% av stemmene. Felles for alle disse er en sterk kritikk av valgvinneren.

Valgdeltakelsen på over 60 prosent, har også vært den høyeste siden det nye demokratiet ble dannet.

Sammen med økt tilfang av politiske demonstrasjoner siden PiS tok over makten i 2015, viser dette at det polske sivilsamfunnet nå har våknet opp for alvor. Dette kontrasterer bekymringen om et svakt sivilsamfunn som har opptatt polske samfunnsvitere siden valgdeltakelsen var helt nede på 41 prosent i 1990 (Kolarska-Bobińska).

Dramatikk i senatet

Idet de fleste politiske kommentatorer trodde at den effektive implementering av nye lover ville bremses gjennom tap av majoritet i senatet, har PiS lagt inn en klage til høyesterett. Klagen er begrunnet med det de mener er for høyt antall ugyldige stemmer i seks distrikter, og partiet ønsker derfor en omtelling. Opposisjonspartiet fulgte opp med å legge inn klager i tre ytterlige distrikter.

Reuters melder at venstreopposisjonen nå spør seg om dette var en av årsakene til gjennomføringen av de nye reformene i høyesterett i forrige periode. Justisreformen som ble stoppet etter ettertrykkelig press fra EU, ville blant annet senke pensjonsalderen, og ville føre til at PiS kunne velge inn en ny høyesterettsjustitiarius. I forkant av et mulig annerledes utfall som følge av klagene, sitter opposisjonen på 48 av de 100 setene, men har majoritet med støtte fra tre uavhengige senatorer. Polske medier melder at PiS, som pr. dags dato holder de resterende 48 setene, nå jobber for å snu senatorer for å få flertall. Høyesterett har 90 dager på å behandle klagene. 30. oktober er situasjonen at tre av seks klager fra PiS har blitt avslått.

Vinner på velferd og katolske verdier

Det velferdspolitiske trumfkortet til regjeringspartiet er ordningen 500+ som gir omlag 1200 norske kroner for hvert barn. I forkant av valget har de i tillegg lovet at de skal øke barnebidragene ytterlige, samt øke de statlige pensjonene. Dette utgjør en kjærkommen inntekt til barnerike familier, som ikke føler de har fått sin del av kaka under den enorme økonomiske oppturen Polen har opplevd de siste 30 årene. Så populær har 500+ ordningen blitt, at opposisjonspartiet PO bedyrer at de ikke vil røre ordningen hvis de får tilbake makten.

I tillegg til den nye velferdspolitikken, baserer PiS seg på det de mener er et oppgjør med mangel på avstraffelse etter kommunisttiden. Partiet mener mange prominente personer skled inn i nye stillinger uten noen form for straff etter at det nye demokratiet ble innført, og rettferdiggjør blant annet gjennom dette argumentet de radikale reformene de har forsøkt å innføre i straffesystemet. Det paradoksale er at PiS i praksis nærmer seg den udemokratiske politikken kommunistpartiet var kjent for. Blant annet ved å ta kontroll over nasjonale medier.

Det både PO og Lewica imidlertid mangler, er de sterke nasjonalistiske og katolske verdiene PiS står for. Denne ideologien gir gjenklang i en befolkning der den nasjonale stoltheten står sterkt, og hvor 80 prosent anser seg selv som katolikker. Ikke minst er PiS handlekraftige, og gjennomfører det de lover. Uavhengig av hva man måtte mene om deres politikk.

Alliansen mellom PiS og den polske kirke

Det tette båndet mellom PiS og kirken er ingen hemmelighet. Ifølge Polens nest største avis, Gazetta Wymborza, er dette båndet så tett knyttet, at det ble drevet valgkamp i flere katolske menigheter ved å henge opp valgplakater av representanter fra PiS på kirkegjerdene. Enkelte steder, slik som i byen Rzeszów helt sørøst i Polen, ble det til og med ført valgkamp fra prekestolen.

Den polske kirke spilte en viktig politisk opposisjonsrolle under kommunismen. Under det mer liberale opposisjonspartiet PO i regjering mellom 2007-2015, mistet kirken mye av sin politiske posisjon. En posisjon de nå har gjenerobret i sin allianse med PiS. Alliansen mellom kirke og stat med PiS ved makten har likevel ikke vært uproblematisk. Spesielt ikke etter filmen «Tylko nie mów nikomu» (Tell no one) kom ut tidligere i år. Filmen er en polsk dokumentarisk versjon av den amerikanske filmen «Spotlight» (2015), som avdekket en rekke seksuelle overgrep utført av kirkens menn. Bare én uke etter den polske dokumentaren kom ut i mai, hadde den blitt sett ca. 20 millioner ganger.

Polen A, B, C – og kanskje D?

Historisk og økonomisk deler Polen seg på folkemunne inn i Polen A,  B og noen ganger til og med den litt uklare kategorien C. Polen A og B referer til de sosioøkonomiske forskjellene som grovt sagt deles geografisk i to av den polske livsåren – elven Wisła. Historisk kan inndelingen dateres tilbake til tredelingen mellom Preussen, Russland og det Habsburgske riket fra 1700-tallet. Den tyske vestsiden hadde et vesentlig teknologisk forsprang inn i den industrielle revolusjon, med gode tyske ingeniører og tilgang på store kullreserver i områdene rundt Katowice. Den russiske siden østenfor elven ble hengende igjen, og var uten tvil den mest undertrykte delen. Mens det Habsburgske delen var den som fikk størst religiøs frihet, og stemmeberettigelse i lokale demokratiske institusjoner. I nordvest stemmes det betraktelig mer på PO og partiene i Lewica, men det rekker ikke opp mot stemmene fra den mer konservative sørøstlige delen av landet.

Disse sosioøkonomiske skillelinjene er heller ikke like markant som før, og flere mener det i økende grad dreier seg om en forskjell mellom sentrum og periferi. I en popkulturell sang «Polska A, B, C i D» av den kontroversielle artisten Maria Peszek, synger hun om denne inndelingen mer som et skille mellom de som lykkes, og de som ikke lykkes - derav Polen D. Sangen har likevel et sterkt politisk budskap, med tekstlinjen «Ingenting forener oss, alt vi har er splittelse», og tegner et nokså sterkt bilde av at Polen blir delt av et kors, som om det var et barberblad.

Politikk som splitter

Dagen før valget snakket jeg med min venninne i Polen. Oppvokst i en konservativ katolsk familie sør i Polen, men bosatt i moderne Gdynia, befant hun seg midt imellom de to leirene.

«Jeg vet ikke hva jeg skal stemme. Jeg befinner meg midt imellom de to største partiene», sa hun.

«Alle mine venner her i Gdynia skal stemme på opposisjonspartiet PO, men jeg deler PiS sine katolske verdier. Likevel liker jeg ikke den propagandaen de mater oss med gjennom statskanalene, samt nedprioritering og den kontrollen de utøver ovenfor kulturlivet.»

Tilbake i 2016, året etter PiS kom til makten, var jeg på feltarbeid i landet. Jeg snakket allerede da med mange folk fra ulike samfunnslag, som kunne fortelle hvordan den vanskelige polariserte debatten mellom det moderne EU-vennlige leiren, og den konservative katolsk-nasjonalistiske hadde splittet både vennskap og familier. Opptøyene i gatene var på den tiden på sitt mest aktive, og det var store diskusjoner om hvor mange som egentlig deltok i demonstrasjonene. Statskanalene meldte langt lavere antall demonstranter enn de uavhengige mediene.

Det er Kaczyńskis politikk polakkene vil ha

Uavhengig av kritikken PiS vil fortsette å få av EU og opposisjonen, har det polske folket allerede talt ved to anledninger dette året. Det er Kaczyńskis politikk de fortsatt vil ha! Selv i senatet står opposisjonen nå i fare for å miste. I så tilfelle, vil trolig PiS fortsette å iverksette nye lover med samme form for effektivitet som vi har sett i denne perioden. Det blir spennende å følge med på den videre utviklingen av de resterende klagene i høyesterett.

Uavhengig av utfallet, er det kun én ting som er sikkert – det vil fortsette å være hett på den politiske arenaen i Polen i tiden fremover.

I mellomtiden er det kun én ting de mer liberale polakkene med sikkerhet kan feire, nemlig at Olga Tokarczuk tre dager før valget ble tildelt nobelprisen i litteratur. Forfatteren som kulturminister Piotr Gliński har uttalt han er stolt over å ikke helt ha forstått. Han har ifølge et intervju forsøkt å lese Tokarczuk: "Jeg prøvde å lese bøkene til Olga Tokarczuk, men jeg ble aldri ferdig». Det spørs hva Gliński mener med at ikke forstår Tokarczuks litteratur.

Tokarczuks bøker beskriver i alle fall et multikulturelt Polen hvor jøder, ukrainere, litauere, tyskere, ruthenere og polakker lever side ved side. I en tid hvor nasjonalismen råder blant de folkevalgte, med sterkt støtte fra halvparten av folket.

Kilder:
Kolarska-Bobińska, L. (1990): Civil Society and Social Anomaly in Poland. I: Acta Sociological. 33 (4). S: 277-288.