Flagrende samvittighet

I 2008 da jeg var seksten år gammel, ble jeg introdusert for Camden i London. Den gangen hadde området flere punk, metal og gothbutikker enn i 2021. Jeg storkoste meg, og kjøpte alt for mye klær og tilbehør enn det den nå mer miljøbevisste meg ville gjort. Flere av butikkene solgte regnbuefargede buttons. Jeg passet ikke inn på grunnskolen, og søkte etter alt som var annerledes. Innimellom lot jeg som at jeg likte ting som Manga og Tokio Hotel, siden flesteparten i de alternative miljøene jeg fant likte dette. Derfor kjøpte jeg meg en button med regnbuehjerter og sort bakgrunn. I ettertid er jeg glad for at den hadde en symbolsk betydning jeg støttet, selv om jeg ikke forstod den der og da.

11 år med åpenhet

På videregående innså jeg at jeg var bifil, og stod fram sommeren 2010. Det er først de siste årene jeg har tatt opp tematikken offentlig, hvor jeg har skrevet kronikker og fremført tekst på scener i Norge.

Da jeg åpnet meg til venner på videregående, snakket vi ikke så mye om det. Jeg var godkjent, og det var dette som betydde noe. Til tross for at vi har kommet langt i Norge, var jeg samtidig klar over at dette ikke er en selvfølge. Dessverre er det fortsatt slik.

Mangfoldig samhold

At jeg nå poserer med regnbuefarger som i bildet til dette essayet, har egentlig ikke vært min greie.

Men symbolikken er større enn meg selv, og kan være med på å gi flere en følelse av tilhørighet og å være velkommen i samfunnet. Kanskje for de av oss som enda ikke tør å være åpne, eller som har opplevd personlig hets på grunn av åpenheten.

En bekjent av meg, ble som tenåring kastet ut hjemmefra fordi moren mente det var ekkelt og unaturlig at sin egen datter er lesbisk.

Under en åpen mikrofon kveld jeg deltok på i Litteraturhuset, fremførte en kvinne et dikt om å være prestedatter og lesbisk, og fortalte videre at hun og kjæresten var blitt trakassert av familiemedlemmer på begge sider.

Dette er bare to av alt for mange historier, og først i 2019 ble jeg klar over at det fremdeles er lov til å praktisere homoterapi i Norge. Samme år ble et lesbisk ektepar i Sandnes utsatt for hatkriminalitet og hærverk etter at de hadde pyntet med norsk flagg og regnbueflagg på 17. mai. Dette er Norges nasjonaldag, men også den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og biofobi, noe ikke alle har fått med seg… I tillegg til innsamlingsaksjon, heiste flere folk opp regnbueflagg for å vise sin støtte. Det er sistnevnte jeg ønsker at verden skal være – mangfoldig samhold.

Regnbuens bismak

Det er mange som mener at vi ikke har behov for Pride markeringer. At dette bare er tull og unødvendig. Jeg har allerede skrevet eksempler som er grunnlag nok til å markere.

For Pride er ikke bare en feiring, det er først og fremst en protest. Det er viktig å minnes historien, hylle de som har tatt kampene før oss, samt symbolisere for de av oss som ikke har maktet å leve lenger, eller blitt drept.

Og ikke minst - sette fokus på LHBTQ i andre land som er enda mer tilbakestilt enn oss. Det er derfor en bismak at symbolbruk er blitt mer kommersielt med årene. Selvfølgelig er det bra at enkeltpersoner og større bedrifter ønsker å vise støtte, ikke minst når man leser om folk som vil boikotte bedrifter som velger å gjøre dette. Om man først skal symbolisere, vil jeg oppfordre å kjøpe merchandise fra steder som jobber for LHBTQ personers rettigheter.

Gjennomføring

Selv merket jeg en større betydning av symbolikken da paraden til Oslo Pride i år som i fjor ikke kunne gjennomføres, og en ble oppfordret til å pynte i vinduer og offentlige plasser. At jeg er heldig som har en tante som støtter meg, og pynter med merchandise hvor overskuddet har gått til FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Jeg har begynt å ta meg selv i å trekke på smilebåndet når jeg ser regnbuefarger. Som da borettslaget mitt heiste flagget i fjor, en kontrast til den gamle, homofobiske grunnskolen jeg i sin tid gikk på, som ligger et steinkast unna.

Vi får se hvordan de fremtidige Pride markeringene blir. Enten det blir hjemme eller utendørs er uansett en ting sikkert –

LHBTQ er ikke noe som forsvinner, eller som kan gjemmes vekk. Vi er her, selv om vi ikke alltid er like synlige.