Gir vi ekstremisme litt for ekstreme rom til å vokse seg større?

Til tross for at mange ikke legger merke til det som skjer i verden, så vel som i vesten, så er vi nødt til å ta snakke høyt om enkelte holdninger, verdier og ytringer som ytres i våre gater. Ytringer svært mange mener er skadelig for oss og vårt demokrati. Skadelige ytringer som vokser seg større om vi velger å overse dem.

I de siste årene har vi sett at ekstremismen har vokst seg større og større i Europa. For de fleste av oss var begrepet ekstremisme noe vi kun hadde lest i aviser og sett på nyhetene. 22. juli 2011 ble dette kanskje også endret for hele nasjonen, da vi virkelig fikk kjenne på ekstremismens skader på nært hold.

Europeiske land og deres sikkerhets og etterretningstjenester har blant annet infiltrert og stoppet mange høyreekstreme grupper i forsøk på å hindre dem fra å gjennomføre voldelige aksjoner og begå hatkriminalitet, skriver Dagsavisen.

Ser vi på PST sin nasjonale trusselvurdering 2020, viser vurderingen at terrorangrep utført av enkeltpersoner motivert av høyreekstrem eller ekstrem islamistiske ideologi er blant topp tre trusselbekymringer vi har her til lands. Gjennom disse uttrykkene og bekymringene, har jeg de siste månedene stusset over hvorfor vi som et samfunn tillater at slike ytringer og holdninger flyter synlig i våre gater.

Demokratiets viktigste grunnpilar stilles til veggs

For mange av oss er dette en periode, hvor vi opplever et paradigmeskifte fra å være uvitende og blinde for hverdags og strukturell rasisme, til å se samfunnet med nye øyner og med nye perspektiver. Debatten i disse dager handler om ytringsfriheten og retten til å kunne ytre seg fritt og åpent. Noe de aller fleste er enige om, er at ytringsfriheten er en veldig fin og “must have” menneskerett i vårt samfunn. Men når dette går på bekostning av et annet aspekt av menneskerettigheter, nemlig retten til å leve et fritt liv, må vi stille oss spørsmålet; hvem sin rett skal ivaretas og hvordan vi kan møte begge parters rettighet på en rettferdig måte.

Frykten for det ukjente

Ekstremisme er noe vi bør slå ned på som et samfunn. Enten dette er ekstremisme knyttet til islamistiske grupper eller ekstremisme knyttet til høyreekstreme. Ikke bare slå ned på det, men finn også kilden og samfunnsnyttige løsninger for å unngå at slike miljøer og tanker sprer seg som en kreft i vårt samfunn.

Det er mange tanker til hvorfor ekstremisme oppstår. Det kan være at enkelte individer finner en felles tryggheten av å frykte det ukjente sammen. Istedenfor å bli kjent, være i åpen dialog og prøve å møte sine egne fordommer, er det tryggere å kanskje holde fast på frykten? Lite eller ingen kjennskap til det en frykter kan føre med seg at man ikke får jobbet med sine fordommer eller tanker. Det kan også være at mennesker i slike «samfunn» har deres kunnskap kun etter det de har sett og hørt gjennom medier og ikke gjennom egne erfaringer.

Vi må starte tidligere

Rasisme, diskriminering, ekskludering og hat er noe vi som et samfunn burde stå imot sammen. Vi som et samfunn må sammen skape arenaer for kunnskapsdeling, kunnskapslæring, selvrefleksjon og dialog. Tidlig Innsats kan være en viktig faktor for å kunne skape et samfunn som både forstår hverandre og som respekterer hverandre til tross for deres ulikheter. Jeg tror at hat og redsel kommer av at man ikke vet nok selv, at man rett og slett lar fordommer og stereotypier dominerer hvordan man møter virkeligheten, fremfor å lære seg å bli kjent med samfunnet. Men her kan vi ikke unnlate all ansvar til storsamfunnet. Hver enkelt av oss må også være selvkritiske, selvlærende og utfordre oss til å møte det vi er usikre på. Samfunnet på den andre siden må synliggjøre ulikheter i større grad enn nå. Snakke høyt om det og gi rom for å lære hverandre å kjenne. Det hjelper lite å si at man jobber for mangfold uten å synliggjøre det også.

Ulike terskelnivå for hva vi som et samfunn anser farlig og ufarlig

Jeg har lurt på at dersom vi er enig i at ekstremisme er noe farlig voksende i vårt samfunn, hvorfor er terskelen mye lavere for høyreekstremistiske holdninger å flyte frem i våre gater enn f.eks. andre ekstremistiske holdninger og tanker? Hvorfor gir vi tilsynelatende større rom og plass til den ene parten til å ytre sine tanker, krenke andre mennesker samt gi de muligheten til å vokse seg større og spre sin tankegang?

Kan det ha seg, at vi som et samfunn opplever andre ekstremistiske grupper som en større trussel, enn de som kommer fra “oss” selv? Det at vi som et samfunn velger å verne slike holdninger betyr også at de vi verner roten til et voksende problem. Det betyr etter min mening at vi velger å lukke øynene for et voksende problem, for veldig mange mennesker i vårt samfunn. Disse ytringene og holdningene er skadelig og truende for mange sivile, integrerte mennesker som bor i vestlige land. Hvorfor setter vi ikke like mye press på å bekjempe ekstremisme, uavhengig av hvor og hvem det kommer fra?

Jeg tror at å ha ulike tilnærminger også bidrar til at mange kan oppleve at deres menneskerettigheter blir valgt bort til fordel for å ivareta en annens rettighet. Vi kan ikke ha ulik tilnærming til ekstremisme. Dette kan være med på å gi den ene parten et overtak, som de allerede har som en majoritet. Men også overtak i hvordan mange menneskers liv og identitet styrkes eller svekkes i vårt samfunn. Slike handlinger kan være med på å splittet vårt samfunn. Vi er nødt til å tenke balansert, hvis vår intensjon er å møte alle parter rettferdig.