Hvorfor du bør snakke med barn om rasisme

17. mai ble et symbol på det. Jeg husker at pappa kledde meg i en boliviansk drakt, men at jeg måtte hjem for å skifte fordi jeg ble kjeftet på og spyttet etter. Året etter prøvde vi igjen med bunad, men det var heller ikke greit. Utlendinger skulle jo ikke bruke det. Jeg fikk beskjed om å ikke bruke “hudfarge-fargen” (les: fersken) når jeg tegnet meg selv i barnehagen. Bursdagsselskapene mine var annerledes. Matpakken min var annerledes. Pappaen min var annerledes. Og i stedet for at annerledes ble noe fint, ble det heller fremmedgjørende. Jeg vokste opp med en til tider følelse av redsel og stress. Når jeg sier det mener jeg ikke at det alltid var slik, men ofte.

Jeg var ofte redd for at noen skulle skade pappa. Jeg hadde opplevd og hørt nok til å vite at det kunne skje. Og selv om mye av det mest sannsynlig var tomme trusler, er det å høre at noen skal brenne ned huset vårt eller bli spyttet etter på gata- noe som skaper en sånn innmari redsel og forvirring hos et barn. Blikkene, lydene og ordene gjorde at ting jeg vanligvis gledet meg til- ble til ting jeg gruet meg til; det å kjøpe iskrem, dra å bade på Notodden eller gå forbi Esso i Bøgata. Det endret seg ikke med årene.

Enhver situasjon på skolen eller på en fest var nemlig forutbestemt av de med makt. De kunne når som helst si ordet eller lyden som gjorde meg så jævlig liten. Som fikk meg til å skamme meg over ansiktet mitt, kroppen min, pappa min og bakgrunnen min. De kunne når som helst velge å dra meg ned, og det funket hver gang. Til slutt ønsket jeg heller å ta avstand fra den delen av meg som var annerledes, enn å ta avstand fra de. Når jeg var mindre var det flaut å innrømme at jeg hadde det sånn. Jeg husker jeg brukte mye tid og energi på å late som jeg ikke brydde meg eller hørte hva som ble sagt.

Etterhvert som jeg ble eldre ble frykt og skam omgjort til sinne. Jeg kunne kjenne at jeg dømte de, slik som de kanskje dømte meg. At jeg så ned på de, slik som de kanskje så ned på meg. Nå vet jeg at sinne mitt er et resultat av å miste en del av meg.

Det er fortsatt ubehagelig å snakke om. Mye fordi når en som meg skal forklare sånne ting har det en tendens til å bli bagatellisert; Du tror kanskje ikke du overdriver? De mente det nok ikke slik? Er du ikke litt sensitiv nå? Selv i skrivende stund kan jeg kjenne at jeg kvier meg for reaksjonene som kommer i etterkant.  Men, jeg vet at jeg må.

Som barn, snakket ikke mamma og pappa med meg om rasisme. Ikke sånn ordentlig. Det ble et tema som heller ble unngått fordi det er vanskelig å snakke om. Mamma, som er hvit oppdro en datter som var brun. Hun hadde ikke «trening» eller verktøyene for å håndtere rasisme. Men, hun tok hun kampene for meg- flere ganger.

Selv fikk jeg barn relativt ung, første som 18 åring. Oppveksten til datteren min har vært annerledes enn min egen. Hun anses som hvit, og av den grunn har jeg i stedet for å forberede henne på rasisme, brukt tid på lære henne om privilegier, antirasisme og vår felles historie. Sønnen min, som er litt mørkere, opplevde sitt første møte med rasisme når han var fire. Han og pappaen var på besøk i hjembyen, hvor de møtte en gammel barndomsvenn. Barndomsvennen sier: «Jasså, så du har fått deg en negerunge» og nikket bort på sønnen vår. Det var nok ment som en spøk, men ingen lo.

Når jeg hørte om det var det ikke selve utsagnet som sjokkerte meg. Men heller det at den voksne personen som sa det, bevisst utøvde makt på en slik måte som skulle trykke ned en fireåring. Når jeg forteller det til en venninne av meg så ler hun det bort. Det var jo så tullete sagt. Han mente det nok ikke sånn.

Det er på høy tid at vi snakker med barn om rasisme. Men, vi kan ikke lenger kun snakke med barn for å forberede de på rasisme. Vi må snakke med barn for å avverge det, og vi bør starte med å lytte. 

Denne teksten er ment for deg som har eller tilbringer mye tid med barn, uavhengig av bakgrunn.

Det er forskjeller mellom oss

Når du skal snakke med et barn om noe så ukomfortabelt som rasisme er det lett å tråkke feil. Jeg har hørt mange si de er redde for å “lære barna” å se forskjeller om man fokuserer for mye på det, men i følge forskning er det feil. Hvis vi ikke ser alle for den de er med alt som hører med, vil vi aldri egentlig kunne omfavne ulikhetene. I tillegg gjør forskjellene at vi blir behandlet ulikt. Datteren min anses som hvit. Hun har blondt hår og blå øyner. Og uansett hvor mye hun ligner på meg, vil hun gå gjennom livet med et hvitt privilegium. Det å anerkjenne at det faktisk er forskjeller mellom oss, er essensielt for at vi skal move forward.

Ærlighet

Vær ærlig om dine egne opplevelser med rasisme. Vær ærlig om dine egne biases og fordommer som forsåvidt fordrer at du gjenkjenner de. Merk at dette gir mulighet for å «unlearn» noe du eller barnet har lært. Hvis du ikke har svaret så vær ærlig å si; “det vet jeg ikke, men det kan vi finne ut sammen”. Det er grunnleggende å bygge tillit mellom deg og barnet rundt et sårbart og komplekst tema.

Lytt og anerkjenn følelser og opplevelser

Og da mener jeg virkelig lytt. Av og til hører vi det vi ønsker å høre. Spør barnet åpne inngående spørsmål og be de utdype følelsene sine sammen med deg, uten å dømme de. Ikke minst- lær de å lytte til andre. Ved at du lytter og anerkjenner følelsene til barnet vil barnet mest sannsynlig være mer mottakelig for å anerkjenne et annet barns opplevelser og følelser. Sammen skapes det et trygt rom hvor vi lytter til hverandre. 

Vær bevisst og lead by example

Det skal være greit å ha en samtale om etnisitet og rasisme rundt middagsbordet. Det skal verken føles skamfullt eller hemmelig å snakke om. Men, du som voksen må sette eksemplet. Barn vil aldri gjøre som vi sier,  de vil gjøre som vi gjør. Det du snakker om med andre fanges opp av barnet. Det samme med språkbruk og fordommer. Jeg kjenner flere voksne som fortsatt jobber med å avlære fordommer fra foreldrene. Still deg selv spørsmålet: Hvordan ser vennekretsen min ut? Hvordan svarer jeg på rasisme? Hva slags bøker, dukker, kunst, musikk og film har vi hjemme?

Lær barnet å bli en antirasist

Dette punktet krever at du som voksen gjør et godt forarbeid. Anerkjenn at et hvitt barn ikke vil forstå hvordan rasisme føles. Målet er heller at barnet skal lære å lytte til den som forteller uten å avbryte eller endre på opplevelsen. Barn og voksne styres av sitt eget narrativ. Det minste vi kan gjøre er å ikke lage narrativene på vegne av andre og opprettholde feilaktige narrativ.

Lytting og anerkjennelse er et godt steg i riktig retning, men videre bør barnet også kunne identifisere og håndtere ugreie situasjoner, ord og handlinger. Stillhet og nøytralitet er også et standpunkt.

Snakk med barnet ditt om rasisme i tegnefilmer; hvorfor er mørke karaktertrekk,  slemme karaktertrekk? Snakk med barnet ditt om appropriering; hvorfor skal dere ikke kjøpe «indianer» kostyme til neste halloween party? Snakk med barnet om privilegier. Når det er sagt betyr ikke hvitt privilegium at livet til barnet er en dans på roser, men at hudfargen til barnet ikke gjør det vanskeligere. Oppmuntre barnet til å ville lære mer om seg selv og andre.

Stort ansvar?

Noen vil nok tenke at dette virker som et overveldende og stort ansvar for et barn å ta på seg. Men sannheten er at det ikke er større enn melaninrike barns daglige porsjoner med fordommer og rasisme.

Fordi, som barn bringes vi inn i verden uten hat. Vi oppdras inn i situasjoner hvor vi lærer og formes av de rundt oss. Men, som toåringer bruker vi hudfarge som holdepunkt når vi analyserer andres oppførsel. Som treåringer bruker vi hudfarge når vi velger venner. Som fireåringer peaker fordommer som følge av hudfarge. Og, som femåringer viser hvite barn en større tiltrekning mot andre hvite barn, ofte på grunn av status.

Sitter du med igjen med følelsen av at du gjerne vil sette i gang, men ikke har en mangfoldig vennekrets så anbefaler jeg å lese litteraturen, følge instagram kontoene, høre podcastene deres før du setter i gang arbeidet med barnet.  Siste oppfordring er at du ikke avslutter når hashtaggene slutter å trende. Rasismen slutter ikke i det instagram på nytt blir fylt med selfies og latest fashion. Dette er kontinuerlig arbeid som krever at du holder deg oppdatert og skaper endring.

Disclaimer: Jeg er ingen ekspert, men jeg har studert og jobbet med antirasisme i mange år. I tillegg til det og egen opplevelse med rasisme har jeg lest, sett og lyttet til andres erfaringer. Som alle andre i Norge er jeg født inn i et hvitt samfunn og system som betyr at jeg har tilegnet meg mange av de samme narrativene og bias som hvite nordmenn har, og min «av-læringsprosess» er enda ikke i mål. Jeg anerkjenner også at min opplevelse som multiracial ikke er den samme som en med african descent. Til sist vil jeg si at du ikke vil få alle svarene fra dette innlegget. Det er ditt ansvar å lese deg opp om du ønsker å lære mer. Vær så snill, Ikke spør minoritetsvennene dine når du kan finne informasjonen selv, det er ikke deres ansvar å lære deg. Det finnes mye bra litteratur på området og jeg linker til noe av det i dette innlegget. Du kommer helt sikkert til å lære og avlære noe i denne prosessen.

PASSING ON THE MIC: Du kan også skrive om noe du bryr deg om

Noen forslag til videre lesning:

Bøker med norsk kontekst
Eg snakkar om det heile tida
Third Culture Kids
Norsk nok
Ikke vær redd sånne som meg

Dokumentarer og filmer med amerikansk kontekst
13th
12 years a slave
When They See Us
The Hate U give
Explained: The racial wealth gap
Hello Privilege it's me Chelsea
Dear White PeopleInsecure
Red Table Talk

Bøker med amerikansk kontekst
An African American and Latinx History of the United States, Paul Ortiz (2018)
Why I’m No Longer Talking to White People About Race
So You Want to Talk About Race
White Fragility
Me and White Supremacy
Why It’s So Hard for White People to Talk About Racism
The new jim crow mass incarceration in the age of colorblindness

Artikler med amerikansk kontekst
Becoming a Parent in the Age of Black Lives MatterThe Subtle Linguistics of Polite White SupremacyTalking to children after racial incidents
Resources for Discussing Police Violence, Race, and Racism With Students
When Feminism Is White Supremacy in Heels
How to Talk to Your Family About Racism on Thanksgiving
Why You Need to Stop Saying “All Lives Matter”