Hva er det som skjer i Jerusalem? #SheikJarrah

Mange lurer på hva det er som foregår i Midtøsten, Israel Palestina, akkurat nå. Jeg, Rim, opplever ofte at at dette er et tabubelagt emne som mange helst vil unngå å komme inn på og som helst ikke snakkes om. Jeg har det helt omvendt, jeg vil veldig gjerne snakke om saken som jeg har vokst opp med og som er en del av meg.

Selv om jeg ikke lever der nede så lever saken i meg, og som palestiner kan jeg fortelle om situasjonen slik jeg opplever den og slik den ser ut fra hvor jeg står.

Flere episoder har bidratt til nåværende eskalering i Sheik Jarrah, Øst Jerusalem

Kort fortalt er det mange episoder som har ført til den nåværende eskaleringen av konflikt i Jerusalem. Situasjonen i år har vært spent siden begynnelsen av muslimenes fastemåned ramadan som er den aller helligste måneden for muslimene. Hvert år er det god stemning opp mot Ramadan, men den månedslange markeringen blir ofte også gjenstand for problemer. Ramadan startet i år 12.april. Da satte israelsk politi opp sperringer ved Damaskusporten og forbød palestinere å oppholde seg i det som ellers er et åpent offentlige rom. Dette er også hvor palestinere møtes etter fasten. Damaskusporten ligger Øst i Jerusalem, som i henhold til internasjonal lov tilhører den palestinske delen av Jerusalem.

De unge palestinerne ble provosert av restriksjonene som for dem oppleves som krenkende og overstyrende på hvordan de feirer sine tradisjoner. Det oppsto konfrontasjoner mellom de unge palestinerne og israelske sikkerhetsstyrker, noe som resulterer i at sperringene ble fjernet.

Restriksjoner begrenser tilgang til Al-Aqsa moskeen

I de påfølgende dagene dukket det opp nye restriksjoner som denne gangen begrenset troendes tilgang til Al-Aqsa moskeen. Al-Aqsa moskeen er det tredje mest hellige stedet i Islam. Det er en stor åpen plass med mange innendørs områder for bønn, og den har lang historisk betydning og verdi for muslimer. Fordi de er hellige steder kommer muslimer fra hele verden for å be i Klippemoskeen og Al-Aqsa moskeen.

Israelsk politi kuttet strømmen og lydanlegget til Al-Aqsa moskeen den 13. April. Det var derfor total stillhet hvor det vanligvis innkalles til kveldsbønn med bruk av lydanlegget den første dagen av Ramadan. Strømmen og lydanlegget ble kuttet av israelsk politi fordi de ønsket stillhet for den israelske minnedagen for falne soldater. Igjen følte palestinerne på krenkelse, og på en overstyring og mangel på respekt for deres hellige måned. Følelsen av å ikke ha selvbestemmelse over eget territorium var også sterk.

Al-Aqsa moskeen ligger i den gamle delen av Jerusalem. For de av dere som ikke kjenner til det så er gamlebyen i Jerusalem en lukket by omkranset av en massiv mur. Det er kun en håndfull steder man kan komme inn og ut av byen som huser både private hjem, arbeidsplasser, markedsplass og passasjer. Gamlebyen består av fire kvarter; det kristne, det jødiske, det armenske og det muslimske. Al-Aqsa moskeen ligger i sistenevnte.

Siden Al-Aqsa moskeen ligger i Øst Jerusalem har palestinere ifølge internasjonal lov eierskap over denne. I 1967 tok derimot Israel over Øst Jerusalem og de palestinske områdene som Al- Aqsa, det muslimske kvarter og alle nabolagene utenfor gamlebyen som blant annet Sheik Jarrah.

Dette betyr at palestinere i de palestinske områdene ikke har fri tilgang til Al-Aqsa, men må søke om lov fra Israel for å besøke moskeen. Søknader blir ofte avvist. Dette er ikke bare et problem for muslimske palestinere. Kristne palestinere har heller ikke adgang til sine hellige steder i Jerusalem. Israel kontrollerer gamlebyen uten å ha retten til dette. Og de bryter med internasjonal lov.

Eiendomstvist er viktig årsak til at konflikten eskalerer i Jerusalem

En viktig årsak til eskaleringen denne gangen er den pågående eiendomstvisten i nabolaget Sheikh Jarrah, et palestinsk kvarter i det okkuperte Øst-Jerusalem. Til tross for at dette området i følge internasjonal lov er palestinsk territoriet, har det i flere tiår har vært utsatt for ulovlige bosettere.

Ulovlige israelske bosettinger er finansiert av den israelsk regjeringen og de stjeler palestinske hjem med israelske soldaters beskyttelse. Dersom palestinerne kjemper imot at bosetterne skal overta deres hjem blir de eskortert ut av soldater ved bruk av våpen.

Som et resultat av krav satt frem av israelske bosettings-organisasjoner, har israelske domstoler bestemt at flere palestinske familier i Sheik Jarrah nabolaget må forlate deres hjem nå i mai og enda flere i august.

Blant disse familienen er blant annet al Kurd familien hvor Muhammad og Muna al Kurd har kjempet for deres sak. De har prøvd å følge lover og regler for å beholde hjemmet sitt. De har anket utkastelsen til Israels høyesterett. Halvdelen av huset deres ble tatt av bosettere allerede i 2009.

Hele 67 palestinske familier i Sheik Jarrah ble dengang, i 2009, fratatt hjemmene deres. Bosetterne hevder at deres familier eide boligene før opprettelsen av Israel i 1948. De palestinske familiene har derimot bodd der siden de ble fordrevet etter 1967 krigen hvor Øst Jerusalem ble erobret av Israel og siden har vært okkupert. Det har også blitt fremlagt  dokumentasjon på at de kjøpte eiendommene av Jordan, som styrte i området mellom 1948 og 1967.

En israelsk organisasjon har videre uttalt at de har som intensjon å kaste ut hele det palestinske nabolaget da de mener dette er land de har rett til å returnere til.

Mange av de palestinske familiene som bor i Sheik Jarrah har blitt fratatt sine hjem flere ganger og mange havnet nettopp i Sheik Jarrah etter en tidligere utkastelse. Retten er forutinntatt og fortsetter å opprettholde israelsk overlegenhet. For palestinere betyr dette at de blir tvunget til å forlate sine hjem og minner. Retten har bestemt at 6 familier må forlate sine hjem i mai slik at israelske bosettere kan overta dem. 

Palestinere har protestert fredfullt i et forsøk på å beskytte de familiene som risikerer å miste sine hjem. Protestene har bestått av opprop, å bryte fasten sammen på offentlige områder i Sheik Jarrah samt å be Ramadan bønnen i det offentlige rom.

De palestinske protestene har ikke blitt godt mottatt av Israelske bosettere som har kaste ting etter palestinerne i det de er ved å bryte fasten. Når palestinerne har forsøkt å gjøre motstand har de blitt møtt med tåregass og gummikuler. Nok en gang er en konkret hendelse og kamp om helt grunnleggende rettigheter, denne gangen private hjem, på vei til å drukne i støyen fra en 73 år gammel konflikt.

Så hva er koblingen mellom angrepene mot Al-Aqsa moskeen og Sheik Jarrah?

Som nevnt kontrollerer Israel, uten å ha rett til dette, Øst Jerusalem (Sheik Jarrah og Al-Aqsa moskeen). Det Israel gjør er å bruke Al- Aqsa moskeen til å kontrollerer det palestinske folk. Hver gang en palestinsk protest oppstår, eller et opprør mot den israelske regjeringen finner sted, angriper Israel Al- Aqsa Moskeen og truer med å ta Al-Aqsa moskeen fra palestinerne,dersom protestene fortsetter.

Al-aqsa er et ømt punkt for palestinere ettersom det er et hellig sted de føler de en plikt overfor å beskytte. Al- Aqsa moskeen har blitt brukt som et redskap for å undertrykke palestineres ytringsfrihet.

Da hundrevis av palestinere startet å protesterer mot det mange ser på som en etnisk rensingen av Sheik Jarrah, stengte Israel Al- Aqsa moskeen.

Dette opprørte palestinere som ber fem ganger om dagen i moskeen og seks ganger nå under Ramadan hvor en spesiell bønn som heter taraweeh blir bedt i tillegg. Palestinerne begynte å be utenfor som en form for protest.

Protestene mot Sheik Jarrah eskalerte og det israelske forsvaret svarte med å storme Al- Aqsa moskeen under taraweeh bønnen hvor de skjøt på de bedende med gummikuler og brukte tåregass den 8.mai som skremsel. Over 200 palestinere kom til skade.

Dette førte til at palestinere fra andre okkuperte byer strømmet til Jerusalem den neste dagen for å vise solidaritet med sheikh jarrah and Al aqsa. Vei-blokader satt opp av israelsk militær førte til at tilreisende måtte fortsette til fots mot Jerusalem. Det hele ble dokumentert på en instagram livestream som førte til at palestinere bosatt i Jerusalem strømmet til for å hjelpe. Den natten ba 90.000 palestinske troende i Al- Aqsa moskeen og de tok en ed om å beskytte Al- Aqsa moskeen med kropp og sjel. Da mange av de palestinske områdene er fraskilt av israelsk kontrollposter er kontakten mellom dem ofte begrenset og det er sjeldent man ser en felles oppsluttning som man har sett denne gangen.

Påfølgende dag angrep den israelske hæren igjen troende da de på nytt brøt seg inn i Al- Aqsa moskeen. Utgangspunktet for angrepet var klargjøring av området til en marsj planlagt av jødiske nasjonalister i forbindelse med markeringen av den omstridte Jerusalemdagen. Dette er en dag hvor israelske bosettere feirer deres seier i 1967 krigen, og hvor de marsjerer gjennom gamlebyen, som tilhører araberne, og ender ved Al- Aqsa moskeen.

For palestinere som bor i området oppleves marsjen som en ren provokasjon og de føler hverken deres hellig sted eller verdighet blir respektert. For å overholde eden de hadde avlagt, sov mange palestinere i moskeen denne natten. Til tross for anbefalinger om å avlyse marsjen stormet den israelske hæren mandag morgen moskeen for å rydde plass.

I tillegg til at det ble avfyrt sjokkgranater og tåregass mot palestinerne ble mange også innestengt i moskeen. Hverken presse eller andre fikk slippe inn i moskeen og mange forteller at ropene om hjelp inne fra moskeen var overdøvende og at dette er første gang siden intifadaen (arabisk ord for revolusjon) at moskeen roper på hjelp. Hendelsen ble dokumentert av menneskene fanget på innsiden via instagram og av pressefolk som sto på utsiden.

Etter denne hendelsen ga lederne av Hamas Israel en tidsfrist for å stoppe grusomhetene ved Al- Aqsa. Kl. 18.02 ble raketter fra Gaza avfyrt mot en militærbase i Tel Aviv. Den Israelske hæren svarte på angrepet og det har vært bombe utvekslinger mellom Gaza og Israel de siste dagene.

Vi må ikke glemme at pågående konflikter er nettopp det: pågående

Jeg, Rim,  bor ikke i Palestina, men den palestinske saken bor i meg. Med en bakgrunn i internasjonal sikkerhet og lovgivning samt en pågående mastergrad i utviklingsstudier og internasjonale relasjoner har jeg fått en ny forståelse av mange ting ved å følge de siste dagers pågående situasjonen. 

Det er ingen tvil om at dette er en av de mest vanskelige situasjonen i vårt tid og kompleksiteten gjør det ofte til et betent tema å snakke om. Men vi må snakke om det. For paradokset med konflikter som pågår over lang tid, sånn som med den i Israel og Palestina Midtøsten er at man glemmer at de nettopp er pågående. 

En av grunnen som gjør det så vanskelig å snakke om er alle lagene som til sammen utgjør situasjonen. Det gjør det vanskelig, om ikke umulig å bryte det ned til enkle og konkrete hendelser. Kontekst er uhyre viktig for å forstå situasjonen, men uansett hvor grundig man går til verks vil det alltid være informasjon og hendelser som blir utelatt. Det dreier seg ikke om en historie, men flere historier hvor hvem som har rett og feil endrer seg ut i fra hvor langt tilbake i tid man går, hva man inkluderer av kontekst og fra hvilken side man ser det.

I motsetning til hva mange tror, handler ikke dette om hvem som har rett eller feil eller hvem som er god eller ond. Det handler om menneskerettigheter og ikke minst like rettigheter og likhet for loven. Og det handler om makt og interesser.

Vi blir ved å omtale Israel som det mest demokratiske landet i Midtøsten, samtidig som Israel bryter med en rekke demokratiske prinsipper som ytringsfrihet og likhet for loven med måten de behandler palestinere og andre minoriteter på. Og det får ingen reelle konsekvenser. For en palestiner og israeler er ikke like under loven slik det er i dag, mediedekningen er ikke lik og makten er ikke lik.

Vi kan bli ved å argumentere for retten til å forsvare seg og at palestinere også burde ha dette, men så lenge det er vold og ulikheten blir det aldri fred.  Jeg, som mange andre har håpet på fred et helt liv, men gradvis er palestinernes kamp ved å dø ut. Folk har gitt opp og saken har stått på lenge uten å bevege seg. Det er de samme tingene som blir gjentatt. Navnene, tallet på omkomne og åstedene for opptrappingen er det eneste som er annerledes fra tidligere og som gjør at man kan skille dem fra hverandre.

Med tiden har det blitt utmattende å se og høre på. Situasjonen blir fremdeles kun verre for palestinerne. Israel offentliggjorde for ikke lenge siden sin apartheid politikk, som de frem til nå ellers har ført under bordet.

Manglende konsekvenser og straff fra det internasjonale samfunnet har ført til at Israel kan fortsette med de mange krenkelser og overtramp av diverse internasjonale lover.

Det vi ser i dag er en israelsk regjering med trygghet og selvsikkerhet på topp, hvor de ikke lengre engang legger skjul på sine intensjoner. Mange palestinere har fått nok og har vært undertrykt så lenge at de nå har en mentalitet at det er ‘better to die for something than to live for nothing’. Mange har tatt til ordet for det ulike maktforholdet mellom Palestina og Israel og at med makt og militær dominans så følger det også et ansvar.

Kampene som foregår er ikke en ‘fair fight’. På Gaza er 7 av 10 flyktninger, 42% er arbeidsløse og 84% er avhengig av nødhjelp for å overleve. Det er stor mangel på både mat, vann og medisinsk hjelp og de har 2-3 timer elektrisitet i døgnet. Alt vann, luftrom og land i Gaza styres av Israel. Israel har et mektig militære og et av verdens mest avanserte forsvarssystem og kan knuse Palestina om de vil det. Spørsmålet som melder seg for flere av oss er hvor hardt man kan tillate seg å se på at Israel slår tilbake når en motpart som aldri vil kunne slå dem, prøver å ramme dem. Med en så ulik maktfordeling må man kunne stille spørsmål til om en handling er rettferdig og nødvendig? Og må også presisere at det med så mye makt følger et ansvar.

Men hva er det som gjør at man tror at det er annerledes denne gangen når verden og våre regjeringen har sett mellom fingeren på dette i så mange år? For oss som har fulgt med over lengre tid fremstår mediedekningen av det som foregår, og som hele tiden har pågått, som svært forutinntatt.  Teknologien og sosiale medier har derimot endret vår tilgang til informasjon. Det som virkelig er annerledes denne gangen er at vi har tilgang til å se hva som skjer når det skjer, ved at det blir filmet og sendt live fra sivile mennesker som opplever disse tingene. Dette har også gjort at flere, inkludert meg selv reagerer kraftigere denne gangen, da jeg kan se hva som skjer og ikke trenger å vente på at mediene skal publisere. Når jeg så ser mediedekningen, som ikke samsvarer i det hele tatt med den faktiske situasjonen på bakken, så fremstår de som falske og løgnaktige. Det sårer meg hvordan tingene blir forvridd og vinklet i favør til den ene siden i media.

Å se mediedekningen internasjonal denne gangen har rett og slett vært et sjokk for meg. Slik jeg ser det er det ikke lenger primært en politisk sak, en sak om territoriet eller religion, som mediene ofte hevder. Det er en sak om medmenneskelighet og menneskerettigheter som jeg langsomt er i ferd med å miste troen på. Det er fullt av artikler hvor den som undertrykker blir gjort til den undertrykte og jeg tror nettopp dette er problemet med denne situasjonen og grunnen til at vi aldri ser noe fremgang men kun økende urett mot palestinere.

En diskurs i favør til Israel har dominert i så mange år og mediene våkner først til live når det handles fra palestinsk side. Mange har tatt til orde og kalt Israel ut som en bosettings kolonimakt som bedriver med etnisk rensing og krigsforbrytelser. De har en rekke fordømmelser mot seg og mange brudd på menneskerettighetene men likevel skjer det ingenting. Jeg tror at når urett blir loven, så blir motstand en plikt. Det er dette vi ser akkurat nå.

Jeg blir kvalm av hvordan mediedekningen svikter igjen og igjen. Når sannheten ikke blir tatt frem i lyset har jeg en plikt ovenfor mine medmennesker i Palestina til å være den stemmen som mediene feiler i å videreformidle.

Jeg vokste selv opp med å hate alle jøde/israel fordi jeg vokste opp med å se vold begått mot mitt folk. Og jeg glemmer aldri den unge gutten Mohammed al Durra som ble skutt. Han var så redd. Og jeg fikk gjenfortalt av mine besteforeldre de frykteligheter de ble utsatt for da de ble tvunget ut av deres hjemby Safad.

I dag hater jeg ikke jødene eller Israel. Etter å ha besøkt og snakket med menneskene som bor på begge sider ble jeg konfrontert med mine fordommer, og hatet som jeg hadde arvet fra tidligere generasjoner. Man må kunne skille mellom folk og ideologier. Alle jøder er ikke sionister og ønsker palestinere utryddet, akkurat som at alle palestinere ikke støtter Hamas i alt de gjør eller er terrorister.

Min reise har lært meg viktigheten av å gjøre meg opp min egen mening om tingene og historiene jeg blir fortalt. Det er sjeldent sort/hvit.

Vanlige folk på begge sider har det samme ønske, de vil bare ha fred og frihet til å leve livene sine. Men hver gang blir situasjonen i Midtøsten omgjort til en maktkamp om vi mister fokus på det som er den faktiske saken nå. Og det er det vi må kjempe for denne gangen:

Palestineres rett til grunnleggende rettigheter. Rett til frihet, ytringsfrihet, religionsfrihet, privatliv og trygghet.Det er viktig å holde seg opplyst og spre kunnskap til de du kjenner om det som skjer.


Her er noen sider som kan gi innsikt:

Norman Finkelstein @normfinkelstein 
Mohammed al Kurd @m7mdkurd
Jewish voice for peace @ jewishvoiceforpeace
Breaking the Silence @breakingthesilenceisrael
EU citizen for palestine
Marc Lemont @marclamonthill
Noura Erakat @4nouraSubhi Taha
@subhi.taha

Med ekstra rapportering Hanne Heidinger