Hvordan velge å bruke tiden din, godt?

Nå er jeg jo her, en vanlig tredveåring med et vanlig utseende og begynnende grå hår på hodet. Jeg har fortsatt ikke helt funnet ut hva jeg skal finne på her i livet, og jeg ser rundt meg på verden.

Og noe av det jeg ser, er et samfunn som forherliger tiden. Tiden er en knapphet, tiden er noe som skal kunne strekkes og tøyes, sånn at vi kan ha mer av den. Så vi har funnet opp biler, og telefoner med mail og internett, og elektrisk lys sånn at det kan være dag hele tiden om man vil, og vi har funnet opp vekkerklokker og sovetabletter og kokain. Alt, bare for å endre litt på tiden. Våken lenge, eller borte i søvnen lenge, produktiv hele tiden og til stede, overalt. 

Tiden er en knapphet, tiden er noe som skal kunne strekkes og tøyes, sånn at vi kan ha mer av den.

Jeg hørte en gang en historie om en mann på en øy. Han hadde en robåt, og med den kunne han ro til fastlandet for å handle når han trengte det. Det tok tid. Mye tid. Naboen hans, hadde kjøpt båt med motor. Han lurte på hvorfor mannen med robåt ikke heller kjøpte seg en påhengsmotor, tenk så mye tid han ville spare! Mannen med robåten svarte at, om han skulle kjøpe seg en påhengsmotor, måtte han jobbe mer, for motoren kunne bli ødelagt. Den trengte diesel og olje, og da ville han ikke lenger ha tid til å se på fuglelivet, til å observere flo og fjære, eller sove lenge.

Så hvem vinner – mannen med robåten og det saktegående livet, eller mannen med jobb, motor og tilsynelatende mer tid?

Kan man tenke seg at jobb noen ganger er som å bytte bort tiden sin mot penger? Og hvis vi bytter bort tid mot penger – hva gjør vi da med tiden vi har når vi ikke er på jobb?Vi blir kanskje slitne av å jobbe så mye, så vi bestiller take away. Vi booker massasjetimer og kiropraktoravtaler, for vi har vondt i ryggen og nakken etter alt arbeidet. Men – tiden, hvor ble den av? Og hvordan kan vi få den til å strekke til? 

Jeg skal ikke gå inn på samfunnsøkonomi, boligpriser, eller det politiske landskapet – men jeg mener bestemt at om vi jobber litt mindre, og frigjør litt mer tid, vil vi kanskje kunne se verdien av all den tiden vi ikke gjør noen ting. Tiden hvor vi kan stå opp tidlig for å se på en soloppgang, eller spille brettspill med familien, eller bake en kake for så å glemme den i ovnen så den blir brent. Det er jo her livet skjer, i alle de små øyeblikkene. I frokostkaffen, i sykkelturen til butikken, i posthentinga og i hundeklappingen. Kanskje vi kan tørre å bruke en ettermiddag på å gå oss bort i en skog i nærheten av oss, eller prøve en ny brødoppskrift. Se hvordan tiden bøyes rundt oss når vi er tilstede.

Det er jo her livet skjer, i alle de små øyeblikkene. I frokostkaffen, i sykkelturen til butikken, i posthentinga og i hundeklappingen.

For tre år siden flyttet jeg fra Oslo ut til et hus i skogen ved et tettsted som består av to bensinstasjoner, tre dagligvarebutikker og et ganske så tomt kjøpesenter. Jeg solgte bilen min, kjøpte en elsykkel, og klistra navnet mitt på postkassen. Det er dritskummelt, og kjempeslitsomt. Jeg må huske å ha med hodelykt om jeg skal ut på vinteren og kommer hjem på kvelden, for det er ikke gatelys her, og jeg må ha med regnjakke og regnbukse og støvler overalt, for det er langt å sykle hjem når man er kald og våt. Det fineste jeg har kjøpt til meg selv i år er en øks, og døra mi vil ikke lukkes helt på høsten, fordi det blir fuktig og tørt om hverandre når man bare fyrer med ved. 

Men jeg elsker det. Det er stjernenetter og det er bok foran peisen og jeg kan sitte på gulvet og se rundt meg å kjenne at jeg eier tiden min. Jeg eier den fordi jeg har tatt den tilbake og invitert den tilbake inn i livet mitt. Det er ikke kino her jeg bor, og det er ingen utesteder og jeg har ikke internett, men jeg har tid til å gå de tyve minuttene det tar å gå til postkassen, og er jeg heldig, ser jeg rådyr og rev og katt og kanskje en nabo på veien. Det er jo her livet skjer, mellom regnværsdager og solbrenthet og smilerynker. 

Jeg velger meg et liv med tiden i min hånd, sånn at vi kan leie hverandre, uten at jeg dras etter som den var en villhund. Jeg velger å være hun med robåt. En smalere lommebok, et rikere liv, mer trevlete hender. 

Kanskje du ikke trenger den helgeturen, og kanskje du blir mer uthvilt med et mindre press på egen tid, kanskje den heller utvider seg, og kanskje det er fint å sitte med hånda i havet i robåten, kjenne på det salte vannet, høre bølgene slå mot ripa, kjenne vinden i ansiktet. Jeg vet ikke jeg, men jeg lurer på om det er her livet er rikest.