Ulykkelig uten grunn

Det er ikke våren sin skyld sånn egentlig. Jeg er ikke trist fordi det er vår. Men våren gjør meg trist. Det er ingen kausalitet, men kanskje en korrelasjon mellom de to. Vårens ankomst og sinnsstemningen min. Negativ, dessverre. Solskinn og blå himmel kan gjøre meg godt, det innrømmer jeg. På en god dag er det deilig å kjenne det varme i ansiktet mens jeg myser mot solen. Og jeg kan tenke for meg selv, at livet kanskje ikke er så ille som jeg skulle ha det til. Men så forsvinner den gode følelsen, like fort som våren kom. For våren kan også gjøre meg så jævla melankolsk. Våren vekker gode følelser, som på en eller annen måte føles vonde i magen. Og i hodet. Hvorfor? Jeg vet ikke selv.

Tilsynelatende er jeg like glad som deg for at det endelig er vår. Jeg later som. For det er en upopulær mening, å ikke glede seg over våren. For de aller fleste blir gladere rundt denne årstiden. “Solen virker som en naturlig lykkepille”, sier man. Men for meg er lykkepillen hvit, og i tablettform. Og hodet bryr seg ikke om det er sol eller regn, mørkt eller lyst. Det er trist. Ulykkelig uten grunn.

Men for meg er lykkepillen hvit, og i tablettform.

Grunner som ikke eksisterer

Når hestehoven blomstrer, burde jeg også det. Og når solen skinner, burde jeg også skinne. Smile og være glad, som alle andre. Kanskje det er det som gjør meg ulykkelig? At alle andre er så lykkelige? Jeg tror ikke det. Jeg forsøker bare å finne grunner, grunner som egentlig ikke eksisterer.

De eksisterer ikke for jeg er, som jeg har blitt fortalt mange ganger før, såkalt privilegert, og har all grunn til å ha det bra. Jeg er ikke uenig i det. Jeg har en jobb. God som sådan, men den gjør meg ikke glad. Jeg har kjæreste og samboer, som i motsetning til jobben, gjør meg glad. Veldig glad. Jeg har venner og familie rundt meg, men føler meg likevel ensom, utenfor og annerledes. Redd for å ikke bli akseptert. For å ikke være bra nok, morsom nok, flink nok og smart nok. Men jeg har ingen ordentlige problemer, bare i-landsproblemer, ingen problemer jeg kan ta i.

De er inni meg, men det gjør de ekte nok.

Jeg skammer meg over å ikke ha det bra. Det er vanskelig å forklare hvordan noe som ikke egentlig finnes i virkeligheten kan føles så vondt. Det finnes bare i tankene. Jeg er redd for om den følelsen aldri slipper taket i meg. Redd for å være trist som faen hver gang utepilsen gjør inntog og vinterjakken må pakkes ned. For at den følelsen skal gjøre hver solfylte (eller regnfylte) søndag, til noe mislykket, når alt ligger til rette for at det skal bli verdens beste søndag. Eller hver ferie og opplevelse til en jævla tvangstrøye, fordi forventninger til hvordan livet burde være, men ikke føles, ødelegger for det som kanskje kunne føltes som lykke.

Lykke, en konstruksjon

Lykke er en merkelig konstruksjon. For det er nettopp dét det er, en konstruksjon. Lykke er subjektivt, likevel gjør vi det til en allmenn standard vi alle skal nå. Men det går ikke. Jeg skulle ønske jeg klarte å følge mine egne råd, men det gjør jeg sjeldent. Du hører kanskje ikke så ofte på deg selv du heller, med mindre det er i negative ordlag. Det er lett å sluke, det vet jeg altfor godt. Derfor håper jeg du hører på meg når jeg sier, at du må definere din egen lykke. Herregud, så teit, tenker du. Jeg óg, egentlig. Men det er jo sant.

Det er ikke din lykke som gjør meg ulykkelig, men min konstruksjon av den. Du trenger ikke være lykkelig selv om det er vår. Du kan være lykkelig på tross av at det er vår. Du kan bestemme hva som gjør deg glad og hva som er viktig for deg. Ditt liv, dine vennskap og dine relasjoner, de trenger ikke å sammenlignes med noen andres. Du kan være lykkelig for at det regner, det er du som bestemmer.

Men jeg håper fortsatt, at våren skal komme til meg og. Og til deg. At vi skal kunne lukte på blomstene, kjenne solen på kinnet og smile. For selv om jeg føler meg ensom om disse følelsene, vet jeg at jeg er langt ifra alene. Så spesiell er jeg ikke. Heldigvis og dessverre.

For selv om jeg føler meg ensom om disse følelsene, vet jeg at jeg er langt ifra alene

Så hvem er jeg, som er ulykkelig uten grunn? Jeg kan være hvem som helst. Jeg kan være kollegaen din, naboen din eller din beste venn. Du bare vet det ikke alltid.

Så vis omsorg, for alle. Det er så fint når noen bryr seg, og ikke gnir våren i trynet på deg.

Om du føler du trenger noen å snakke med kan du kontakte en av disse:

• Terapivakten → https://terapivakten.no
• Kirken SOS → https://www.kirkens-sos.no
• Si det med Ord → https://www.sidetmedord.no