Verdensdagen for avskaffelsen av vold mot kvinner

Hva er vold mot kvinner?

Vold er et mangefasettert begrep som omfavner flere typer krenkelser og overgrep.  I sin erklæring om avskaffelse av vold mot kvinner fra 1993 inkluderes både fysisk, psykisk og seksuell vold i voldsbegrepet. I tillegg omfattes trusler om slik vold av begrepet ”vold mot kvinner”. Fellesnevneren er at vold innebærer et inngrep i individets personlige integritet. Erklæringen erkjenner også at vold kan utøves på mange ulike arenaer og av ulike aktører, for eksempel i familien, på arbeidsplassen eller på skolen. Vold rammer kvinner av alle etnisiteter og sosial bakgrunn. Det finnes ingen typisk voldsutsatt, like lite som det finnes en typisk voldsutøver.

Det har tatt tid å løfte samfunnstragedien vold mot kvinner opp på menneskerettighetsnivå, og avskaffelsen av lover og praksiser som forsterker tragedien har latt vente på seg. Ifølge FN har bare to tredeler av verdens land forbud mot vold i nære relasjoner, og i 37 land unntas voldtektsmenn fra påtale dersom de er gift eller kommer til å gifte seg med fornærmede.

FN anslår at over 600 millioner kvinner bor i land der vold i hjemmet ikke er forbudt, noe som medfører at disse kvinnene ikke nyter noen beskyttelse fra strafferetten dersom de blir utsatt for partnervold.

Dette tyder på at flere stater fremdeles mener denne problematikken hører til i den private sfære som staten bør ha begrenset innflytelse over. Det er likevel ikke tvil om at vold mot kvinner forekommer i overveldende dimensjoner. I en rapport fra FN anslås det at 50 000 kvinner ble drept av partner eller familiemedlemmer i 2017. Dette tilsvarer omtrent 1,3 per 100 000 kvinner.

Retten til å ikke bli utsatt for vold er en menneskerettighet

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) inneholder en plikt for medlemsstatene til å beskytte retten til liv, samt en plikt til å beskytte individer mot tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. Dette innebærer for det første et sett av negative forpliktelser for statene, nemlig at statene ikke selv skal drepe, torturere eller mishandle individer innen deres jurisdiksjon. Forhåpentligvis virker disse positive forpliktelsene selvsagte for de fleste av oss. Men statenes plikt strekker seg lenger enn dette; de må også sikre at ingen andre, for eksempel andre individer, utøver disse ugjerningene. Dette kalles statenes positive forpliktelser. Derfor må statene beskytte voldsutsatte og sikre effektiv etterforskning av vold og overgrep.

I tillegg til kjernekonvensjonen EMK har Europarådet vedtatt en egen konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og i nære relasjoner, kjent som Istanbulkonvensjonen. Konvensjonen inneholder bestemmelser som skal hjelpe Europarådets medlemsland til å best mulig bekjempe og forebygge vold og overgrep. Sammenliknet med tidligere menneskerettighetskonvensjoner har Istanbulkonvensjonen flere styrker.

Den er for det første svært tydelig på hva slags politikk statene må føre for å oppfylle sine konvensjonsforpliktelser. Artikkel 23 sier for eksempel at statene må sørge for å ha nok krisesentre. Videre inneholder konvensjonen mer konkret utformede forebyggingsforpliktelser enn det som har vært vanlig. For eksempel er statene forpliktet til å iverksette holdningsskapende arbeid og til å lære opp fagfolk som helsepersonell eller lærere i å forebygge og oppdage vold (1). Til sammen har 34 land ratifisert Istanbulkonvensjonen, herunder Norge.

Retten til å bli beskyttet mot vold handler også om likestilling.

Allerede i 1993 fastslo FNs kvinnediskrimineringskomité at vold mot kvinner utgjør en form for diskriminering mot kvinner, når volden retter seg mot kvinner fordi de er kvinner eller når volden påvirker kvinner i uforholdsmessig stor grad.

Komiteen mener derfor at vold mot kvinner rammes av diskrimineringsforbudet i kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 1 (2). Dette synet deles av Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), som i 2009 slo fast at tyrkiske myndigheter hadde diskriminert en kvinne ved å ikke gi henne tilstrekkelig beskyttelse mot vold utøvet av ektemannen (3).

Menneskerettighetene er dynamiske av natur. Til en viss grad blir de tilpasset, justert og endret slik at de stemmer med rettsoppfatningen i samfunnet. Utviklingen av voldsbeskyttelse som menneskerettighet er et eksempel på dette. Gjennom EMDs tolkning av EMK og vedtakelsen av Istanbulkonvensjonen har Europarådets medlemsland tydelig kommunisert at vold i nære relasjoner ikke er et personlig anliggende som hører til i den private snarere enn den rettslige sfære, med det resultat at voldsutsatte og voldsutøvere er innenfor hjelpeapparatets og rettsvesenets rekkevidde (4).

Implementeringsgap

Å oppheve et samfunnsproblem til menneskerettighetsnivå fører ofte med seg prestisje og heder, samt en følelse av at “noe blir gjort” for å adressere problemet. Men det fører også med seg et ansvar for å respektere, beskytte og oppfylle rettighetene man som stat har forpliktet seg til å sikre. I følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har forekomsten av vold i Norge endret seg lite siden slutten av 1980-tallet og frem til i dag.

NKVTS anslår at rundt ni prosent av norske kvinner har blitt utsatt for alvorlig partnervold. Da VG gjennomgikk partnerdrap i Norge i perioden 2000 til 2019 pekte kvinner seg ut som klart mest utsatt; av 168 drapsofre var 150 kvinner.

Norge har måttet tåle kritikk fra FNs kvinnediskrimineringskomité for sin politikk overfor voldsutsatte kvinner. I sine avsluttende bemerkninger fra 2017 uttrykte komiteen sin bekymring for den høye forekomsten av vold mot kvinner, inkludert voldtekt, samt behandlingen av voldtektssaker i domstolene. Komiteen anbefalte ved samme anledning Norge å ta grep for å forebygge og avskaffe volden, og sikre at voldssaker får tilfredsstillende behandling i rettssystemet (5).

Norges politikk har også blitt kritisert av aktører som jobber tett med voldsutsatte. Selv om det inngår i Norges menneskerettslige forpliktelser å sikre at voldsutsatte får beskyttelse, kunne Krisesentersekretariatet tidligere denne måneden fortelle om uholdbare driftsbetingelser for norske krisesentre. Dette viser at det, til tross for utviklingen på den menneskerettslige arenaen, fortsatt er et gap mellom menneskerettigheter som juridiske bestemmelser og menneskerettigheter som faktiske, håndhevbare rettigheter.

Et slagord blant jurister er at ”det nytter ikke å ha rett, hvis du ikke kan få rett” – og det finnes neppe situasjoner der denne forskjellen er viktigere enn retten til et liv uten vold.

(1) Istanbulkonvensjonen artikkel 13 og 15.

(2) CEDAW General Recommendation nummer 19.

(3) Opuz v. Turkey (33401/02), 9. juni 2009

(4) Istanbulkonvensjonen artikkel 3.

(5) CEDAW Concluding Observations on the ninth periodic report of Norway, 22. november 2017

Dersom du eller noen du kjenner trenger hjelp, vennligst ta kontakt med ditt lokale krisesenter via https://www.krisesenter.com/.